søndag 15. januar 2017

Ingrid Gjessing Linhaves slektsreise


«Min morfars historie har jo alltid vært den triste & hemmelige historien i familien. Min morfar kalte jeg «Moffen». Han hadde et veldig langt navn, han het Rolf Frank Karsten. Morfar fortalte veldig lite om sin oppvekst. Jeg har fått inntrykk av at det var et ikke-tema. Det jeg vet, er at han ble født utenfor ekteskap. At min oldemor ga ham fra seg da han var liten & at hun dro til USA. Det jeg håper å få ut av denne jakten, er å bli bedre kjent med morfar. & så få svar på det gåtefulle. Hvorfor forlot min oldemor ham?»

Ingrid Gjessing Linhave - programleder i NRK – jakter på familiens hemmeligheter i andre program av «Hvem tror du at du er» i 2017. Hennes mål er å finne mest mulig ut om morfaren oppvekst fra 1910 til 1930, de første 20 årene av hans liv. Som en naturlig følge av «Moffas» historie går hun videre & søker etter oldemor Maries livsvalg rundt år 1900. Linhave blir lett berørt & gråter mye i dette programmet når hun kommer tett på liv & skjebner. «Jeg hadde klikka hvis jeg hadde levd på den tiden der».

Ingrid Gjessing Linhave ble født i Bergen i 1977. Da hun var fem år flyttet familien til Oslo. Hun er utdannet fjernsynsregissør & har jobbet mye som programleder siden 2004. Ingrid bor med mannen Jakob, døtrene Iben & Mynte på Smestad i Oslo. 


Slektsreisa starter sammen med mamma Bjørg hos søster Heidi. Minnene om morfaren er bare gode, men de kjenner ikke hans oppvekst. Det de vet er at mora forlot ham da han var seks uker & dro seinere til USA. Hun & barnefaren bodde i Bergen, men Rolf ble født utenfor ekteskap, på Kampen i Kristiania (som Oslo het fram til 1925). Her vokste han opp i et fosterhjem. Ingrids morfar snakket ikke om barndommen. Familien vet at Rolf hadde tre halvsøsken. Oldemor Marie var ei flott dame, det ser de av et gammelt foto. Rolf snakket ikke om sin mamma. Hvorfor hun forlot gutten vet de ingen ting om.
Allerede her, som i resten av programmet, ser Ingrid Gjessing Linhave på livet for hundre år siden med dagen briller, det gjelder både barneoppdragelse, familie- & arbeidsliv, kvinners likestilling & rettigheter. Dessverre mister hun nyansene i det levde livet som vi seere faktisk får med oss underveis.
Den første gåten er hvorfor oldemor dro fra Bergen til arbeiderbydelen Kampen i Kristiania for å føde samt gi fra seg Rolf, bare seks uker gammel. I 1910 var Kampen preget av sosiale ulikhet, kummerlige boforhold & fattigdom. Hvorfor fødte hun ikke sitt ‘uekte’ barn i Bergen?  
Ingrid møter historiker Johanne Bergkvist i Kampen kirke hvor han ble døpt. Det var her på Kampen at historien hans starter. Johanne har funnet ham i flere kilder: «Her er fødselsmeldingen. Den skulle skrives 24 timer etter fødselen. Han er født i Urskogsgata. Aurskoggata heter den i dag». Marie levde i Bergen både før & etter fødselen, hun var i Kristiania midlertidig for å føde & sette bort barnet sitt.

Marie var ikke gift med barnefaren & måtte gi fra seg Rolf. Alternativene var enten å finne noen pleieforeldre & betale dem direkte. Eller melde seg for myndighetene, slikt at de sørget for bortsetting & betaling. Ulempen med det siste alternativet var at det uekte barnet ikke ville være noen hemmelighet. Hun kunne heller ikke få ham tilbake dersom hun ønsket det seinere i livet. Privat bortsetting åpnet for en mulig gjenforening. Derfor valgte Marie sjøl å finne fosterforeldre til barnet sitt.


Bergkvist viser Ingrid dåpsinnførselen i kirkeboka. Rolf Frank Karsten ble født 7. juli 1910 & døpt som ‘uekte’ når han er nesten to måneder, to uker etter at Marie dro til Bergen. Da må hun ha knyttet bånd til ham? Det kan ikke ha vært lett. Det må ha vært veldig vanskelig å bryte opp, sier Linhave. Dåpen er meldt inn av pleiemor Kristine Kristoffersen. Kristine & Kristian Kristoffersen var pleieforeldrene som tok Rolf til seg da han var seks uker.

Programmet beskriver deretter generelt pleiebarnas triste historie over lang i tid. Pleieforeldre som tok til seg barn, sjelden av nestekjærlighet, mer opptatt av pengene, for å sette barna i arbeid fra de var små. Mange barn opplevde aldri noe kjærlighet fra pleieforeldrene som gjerne reduserte barnas matrasjoner, for å spare penger.

Rundt 1900 var livet forferdelig for mange bortsatte barn i de fattige bydelene. Legen Hjalmar Berner skrev i 1891 at barna led stor nød. Spedbarnsdødeligheten nådde grufulle høyder. Slik var det ikke bare i Oslo, pleieforholdene i hver 3. kommune var for dårlige. Slemme mennesker som tok imot pleiebarn for å tjene penger. Trist, trist, trist. 


Heldigvis har Ingrid med bilder av Rolf. Damene konstaterer at han har runde, gode kinn & er absolutt ikke utmagret. Gutten er pen i tøyet & bildet er tatt hos en fotograf, det kostet penger. Historikeren forteller at Rolf står med Kristoffersen som etternavn i flere år, noen ganger som ‘sønn’ i kildene. Det har nok vært følelsesmessige bånd mellom barnet & de voksne, sier Johanne. Familien bodde i Hølandsgata, like ved Kampen kirke & Aurskoggata. Bergkvist kommer også opp med ei folketelling fra 1926. På adressa Hølandsgata 3, der han vokste opp, er han ikke. Hvor var 15-åringen? Det vil historikeren prøve å finne ut til neste møte.

Linhave blir «helt sprengt i hodet». Mye av Rolfs oppvekst ser veldig bra ut. Hun håper & tror at fostermora oppførte seg som mammaen hans. Ikke alle var like heldig.


Nå, når hun er på Kampen skal hun besøke huset i Hølandsgata der Rolf bodde. Det føles som å komme hjem til morfaren, det gjør godt å ta på murveggen. Her møter Ingrid også forfatter & historiker Karsten Alnæs. Han er god på østkantens historie & kan fortelle at fosterfamilien besto av fem mennesker på 30 kvadrat. Det var forholdsvis romslig. I gjennomsnitt hadde hver familie fem barn. Sju mennesker på ett rom & kjøkken, på under 30 m2 var vanlig. Noen ganger opp til 17 mennesker på ett rom. Det var trangt.

Igjen viser programmet foto av gamle & små trehus & opplyser at hverdagen var preget av lus & lopper, kakerlakker & rotter. «Det var voldsomt på Vålerenga & på Kampen. Rottene krøp iblant inn på hodeputa til små barn». Dessuten var husene dårlig, manglet innlagt vann, & renholdet gjerne elendig.

Ingrid får komme inn i det som var leiligheten til fosterfamilien. At det er et romslig murhus nevnes ikke, men «rottene på hodeputen, det er ... Det er veldig ekkelt». Hun begynner å se for seg historien morfar aldri orket å fortelle, den var for smertefull. Også måtte han jobbe & gi pengene til familien, det framstilles som nærmest ufattelig. 



I dag, ja, sett med dagens normer. Ingrid Gjessing Linhave vurderer fortiden fra dagen ståsted. Boligen han bodde i hadde høg standard på Kampen. Barnas arbeid til familiens inntekt var vanlig på den tid & må sidestiller med opplæring til yrkes- & voksenliv. Når Rolf jobbet & ga pengene til familien gjorde det han både stolt & glad, han ytte sin skjerv. Det er mulig å fatte, sjøl i dag.
Den store gåten etter husbesøket er hva som skjedde da han var 15. Hun møter igjen Johanne Bergkvist som har med avgangsvitnesbyrdet fra Kampen skole i 1924. Det er en god kilde: Rolf har gjort det kjempegodt på skola. I alle fagene, orden & oppførsel står det bare «Meget godt». Det betyr jo, konkluderer damene, at han trivdes på skola, var flink & fikk vise hva han kunne, ble sett av lærerne & fikk muligheten til å blomstre. Vi får lære at Kampen skole var ei moderne foregangsskole rundt år 1900. Det var den første skola i Oslo med dusjanlegg. Den hadde spisesal som rommet 200 elever. Rolf & elevene ble fulgt opp av skolelege & skoletannlege. Kampen skole ble en livbøye for østkantbarna, det var her kommunen måtte sette inn støtet. Her var nøden størst. 
Bergkvist har funnet ut at det skjedde omveltninger i familien. Pleiefaren døde i april 1926 av hjerneslag. Like etter ble pleiemora Kristine veldig syk, familien smuldret opp. -Nå blir jeg nesten nervøs, sier Linhave. Neste kilde er en protokoll fra Vergerådet, den tids barnevern. Frank Karsten Sundin ble sendt til et ungdomspensjonat på Sagene, en institusjon for gutter som skulle fullføre sin utdanning & læretid. Bedre kunne det ikke bli. -Nå ble jeg bare glad, sier Ingrid, men vet du hvor lenge han var der?

Rolf bodde der i to år, flyttet til Vålerenga i 1930 & jobbet som kontorist. Han hadde fullført utdanninga, fått en god jobb & sto på egne bein. Ved siden av jobben tok han handelsskola & klarte seg sjøl. -Han har ikke somla bort tiden, sier Ingrid. Hun innser hva oppveksten i Oslo betydde for ham & takker Bergkvist. -Nå har du gitt oss historien til morfar, som var en gåte. Livet hans etter handelsskola, det kjenner jeg jo til. Han dro til Bergen & møtte mormor. De fikk tre barn, bolig & alt ble egentlig bra. Tusen takk! Jeg føler jeg har lært så mye! Fått historien hans på plass.

Linhave fryktet at Rolfs oppvekst var en endeløs tragedie, det var den ikke. Mye bra skjedde i Oslo, han dro ut i verden med sjøltillit. Nå er roen kommet innover henne, & da er neste steg ganske naturlig: -Jeg er nysgjerrig på oldemor.

Før slektsreisa startet var hun usikker på om hun skulle være sint på oldemora. Ingrid vet at Rolfs mor Marie ble født i 1872 på Os utenfor Bergen & at familien flyttet til Bømlo, sør i Hordaland. Dit reiser Ingrid, for å finne ut hva som formet Maries liv & vanskelige valg.

I Bømlo møter hun lokalhistoriker Eldbjørg Krukhaug ved lærergården til Sakseid skole. Maries foreldre het Peder Ellefseth (1847-1904) & Christie Evensdatter (1850-1889). Familien flyttet hit da Marie var 15 år. Hun var nest eldst i en søskenflokk på sju. Mora til Marie var allerede syk & døde etter to år. Faren var lærer & klokker & hadde sine ting å skjøtte. Det var kvinnene som tok seg av hus & hjem. -Vi kan jo tenkja oss at Marie hadde eit stort ansvar her heima, sier Eldbjørg. 

 
Maries far var høyt aktet i lokalsamfunnet. Kristendommen på Vestlandet var preget av puritanisme. Alkohol var en styggedom, usedelig oppførsel var uakseptabelt. Ugifte middelklassekvinner som fikk barn, kunne få store problemer med å finne en ektemann. Men hvis hun klarte å skjule graviditeten & ga fra seg barnet, kunne hun vende tilbake til samfunnet med blanke ark. Marie flyttet på et eller annet tidspunkt fra Bømlo, & Ingrid følger i hennes fotspor til Bergen, vel 115 år seinere. -Det føles som at jeg løper etter henne, men hun løper fra meg.

Hun vet at morfaren hadde tre halvsøsken & for å finne spor etter dem treffer hun professor i historie, Astrid Andresen. Hun viser Ingrid folketellinga for 1900 fra Bergen. Marie jobbet da som sypike i ‘Linsøm’ & tjenestepike ved Bergens Haandsværks – & Industriforening i Domkirkegaten 4 hvor hun også bodde. Et par år seinere ble tilværelsen hennes brått endret.

Det neste sporet i kildene er fra fødestua: «Bergen sykehus, førstegangsfødende Marie Ellefseth, 29 år» får dattera Borghild 11. november 1902. Hun var også et ‘uekte barn’. I kirkeboka står det «Gift skreddermester Gabriel Johannesen & Marie Ellefseth». Den gifte skreddermesteren Gabriel er medlem av håndverkerforeninga. Linhave får veldig vondt av Marie. -Hun har hatt enda større problemer enn jeg så for meg. Hva skjer med Borghild? Ut fra folketellingen vet vi at hun vokste opp hos slektninger av Marie, forteller professoren. Hun ble satt bort, så Marie framstod som barnløs.

-Tror du oldemor tenkte at hun reddet barna ved at de ikke vokste opp med henne? Det kan godt hende. At sjansene deres ble større til et bedre liv, svarer professoeren.



Ingrid drar til Statsarkivet i Bergen & møter statsarkivar Yngve Nedrebø. Siden Maries etternavn på et eller annet tidspunkt skiftet fra Ellefseth til Tessem, vet Ingrid at oldemoren må ha giftet seg. Hvem var denne Tessem? Ble det et lykkelig ekteskap?

Nedrebø viser henne kirkeboka fra Stavanger domkirke. I 1904 gifter hun seg med telegrafist & enkemann Zefanias Thoresen Tessem, født 1844 i Sparbu, Verdalen.

I programmet sier de at han var nordlending, det stemmer ikke, han var trønder. Zefanias var 60, hun bare 32 år! Aldersforskjellen var betydelig, ektemannen var eldre enn Maries far! Kanskje var det ikke så lett å finne en mann etter å ha fått et barn utenfor ekteskap?
Tessem Telegrafist Verdalen 1847
Ekteparet fikk en sønn året etter, i 1905, Egil Paul Kristian. Tre år etter at Marie får Borghild, føder hun sitt andre barn, et ‘ekte’ barn slik presten skriver i kirkeboka. Endelig var hun mor & hustru, med mann & barn i Stavanger. Nå glitrer Ingrid til & sier: -Hun var gift & hadde et barn. Hvorfor ble hun ikke i Stavanger? Hvorfor drar hun tilbake til Bergen? Ettersom sønnen Rolf ble født utenfor ekteskap i 1910, døde ektemannen fra dem? -Du er god på å resonnere, sier statsarkivaren. 
"Skjøte fra Skifteretten i Z. Tessems dødsbo til ... for Kr. 9000... tgl 4 - 10 - 08"

8. februar 1907 ble Marie enke da Zefanias plutselig døde. Marie satt igjen alene med Egil Paul, på vel ett år. Økonomien var neppe god, de hadde mye gjeld. Til tross for at Marie solgte huset deres for hele 9.000 kroner - en kjempestor sum på den tida - satt hun ikke igjen med noe, gjelda var større enn aktiva, hun gikk i minus. Nå sto Marie på bar bakke & flyttet tilbake til Bergen.  

Vi finner hennes i den kommunale folketellinga fra 1912 som «Marie Tessem, pensjonatvertinne». Bergen var preget av boligmangel & mange enker tjente til livets opphold ved å leie ut rom andre personer. Boligen må ha hatt en viss størrelse ettersom hun hadde sju gjester. Arbeidsdagene var lange, hun laget mat, stelte hus & vasket tøy for gjestene. Likevel tjente hun så lite at hun slet med å forsørge seg & sønnen, opplyser programmet.

Marie ble gravid for tredje gang, med Rolf Ingrids morfar. For andre gang må Marie sette bort sitt barn. Etter fødselen i 1910 i Kristiania, reiste Marie tilbake til Bergen & det harde livet som alenemor & pensjonatvertinne.

Linhave vet fra familiehistroien at Marie hun dro til USA, men hvorfor tok hun ikke med seg Borghild & Moffen? -Turen over måtte ha vært bedre hvis hun kunne hatt tre barn med?

Svaret på det siste spørsmålet får Ingrid hos forfatteren Sverre Mørkhagen. Han har skrevet om den norske utvandringen til USA. Hun forteller om sin oldemor som hadde gitt fra seg to barn, før hun dro til USA med én sønn. -Jeg lurer på hvorfor hun ikke tok med alle tre barna dit? Svaret hans sjokkerer: Mest sannsynlig ville hun ikke ha sluppet inn med de to andre barna. I USA var det et immigrasjonspress, de sosiale problemene økte, innvandrerne fikk skylda for alt.


Da Marie & sønnen reiste til USA i 1913, var kom det 900.000 innvandrere til landet hvert år. For å begrense antallet & få kontroll på hvem som skulle få komme inn vedtok kongressen strenge innvandringslover. Enkelte nasjonaliteter & visse grupper ble avvist av frykt for å ligge samfunnet til byrde. I 1907 kom en lov som rammer kvinner som Marie ekstra hardt. "Which broadened the definition of prostitutes to include women arriving in the United States for any immoral purposes ..» Definisjonen av prostitusjon ble utvidet til å gjelde kvinner som hadde barn med flere menn.  

Marie & Egil Paul reiste lillejulaften 1912 til Amerika. Først bodde de hos slektninger av Marie. Det var svært vanlig for mange immigranter. Etter noen år fikk hun seg en jobb på en fruktgård i California. Arbeidsgiveren, svenskfødte Nels Nelson, var enkemann. De ble gift & fikk jentebarnet Maybelle, Marie sitt fjerde barn, Marie bodde på gården livet ut.  

Linhave er kommet til foreløpige siste stopp i sin slektsreise. Hun er stolt over sin oldemor Marie & morfar Rolf. -Fy søren, dere klarte det! Det er så imponerende. Det er som om de har gått i motvind hele tiden. De tørker det av & går videre. Alle buet, ingen heiet på dem. Alle sto & bare buet. Så til slutt går det bra, med begge to. 

Siste akt er familieselskapet der Linhave forteller mamma, søster & alle de andre om oppveksten til «Moffen» & livet til Marie. Ingrid skjønner hvor vanskelig det var å leve for hundre år siden. Det blir en tårevåt høytidsstund i familien. Men nå er historien komplett. -Vi har landa, på et vis. Jeg skulle ønske at han så hvor stolte vi alle er av ham.

søndag 8. januar 2017

Kjetil André Aamodts slektsreise


«Noe av det jeg har lært av mammaen & pappaen min var at det viktigste du kan gi barna dine er tid, å bruke mye tid sammen med de. Gir du dem tid & kjærlighet, kan du gjøre veldig mye gærnt & det vil likevel gå bra. Fatter'n var veldig opptatt av at blod er tjukkere enn vann. Det har alltid fatter’n sagt, veldig mange ganger. Husk det, Kjetil!»

Sesong fire av av «Hvem tror du at du er?» åpnes av tidligere alpinist
Kjetil André Aamodt (1971) som går rett inn i to kapitler av den nære familiehistorien. Nære historie fordi han seg stort sett bedriver slektsforskning i tidsrommet etter 1950. I så nær fortid er mange av de skriftlige kildene fortsatt klausulert, i alle fall ikke lagt ut på nettet. Da blir personers erindringer, lokale arkiver & i dette tilfellet DNA-analyse viktig for å finne sine røtter.

Utgangspunktet er litt spesielt, Aamodt vet ikke hvem farfaren var. Det vet heller ikke faren hans – Finn Aamodt, født i 1952.

Kjetil André vokste opp i en typisk kjernefamilie i drabantbyen Lambertseter i Oslo. Hos far Finn, mor Johanne & søster Ann Kristin. -Oppveksten på Lambertseter var helt magisk. Det vi gjorde som familie, var å stå på ski hver ettermiddag, sier Kjetil. Både gjennom hobby & seinere elitesatsing innen alpint var pappa Aamodt med som kamerat & trener. Resultatene er norsk skihistorie med sølv- & gullmedaljer en rekke VM & OL.

Fatter'n brukte mye tid på Kjetil & søstera, minnes han. Kanskje skyldes det at Finn ikke vokste opp hos sine foreldre. Han vet ikke engang hvem faren er. Dette gjør programmets hovedperson nysgjerrig – hvem var farfar?

Slektreisa starter med Finn Aamodt jr. & hva han vet om sin far. -Det er naturlig å begynne med første ledd bakover. Det er deg, & der du vokste opp, sier Kjetil André.

Første bud for enhver slektsgransker er: Start med de nærmeste, finn ut mest mulig & noter hva de vet. Disse kildene finner du ikke igjen i arkivene når de gamle er gått bort.
Finn Aamodt ble født 1. juli 1952 utenfor ekteskap. Mora – Aase - var bare 20 år, & i 1954 reiste hun til Sverige & overlot ansvaret for toåringen til besteforeldrene i Gamlebyen i Oslo. De hadde god erfaring, hos dem bodde allerede Finns ti år eldre kusine Tove. Finn så mora kun i feriene. Men fikk aldri noe svar på hvem den biologiske faren var.
 
Kjetil tar fatter'n med til Gamlebyen for å finne ut mer om oppveksten hos besteforeldrene. Blokka de bodde i var symbolet på 50-tallets optimisme. Folk skulle se framover, Norge skulle bygges opp igjen. -Her bodde jeg fra jeg var 2 til jeg var 17 år, sier faren, i ny leilighet med moderne luksus som vannklosett & balkong.

Kjetil André får vite at oldefaren, Finn Aamodt senior, var en hyggelig & stille mann. God bestefar, men ikke så mye til stede. Det var bestemor Ruth som styrte i familien. Ikke noe tøys. Alt skulle være moralsk, alt måtte gå etter Bibelen. I etterkrigstidens Norge var kjernefamilien idealet, hustruens oppgave var å skape et godt hjem for mann & barn. Å få barn utenfor ekteskap på den tiden var forbundet med skam. Aases uekte barn var nok ikke enkelt for Kjetil Andrés oldeforeldre, men de tok ansvar for barnebarnet sjøl om de begge var over 50 år.

Finn Aamodt visste at Aase var hans mamma & bodde i Sverige. Men pappa, hvem var han? Fosterforeldrene pratet ikke om ting som var skambelagt. Likevel kom det gjennom åra fram små drypp av informasjon. Særlig ett navn dukket opp – «Roar». En Roar hadde skrevet under på at han var Finns far, men så var det kanskje ikke tilfelle allikevel?

Kjetil André drar til Byarkivet i Oslo hvor historiker Johanne Bergkvist har gjort forarbeidet i de over 21 000 hyllemeter med dokumenter. Kjetil André forteller om en Roar som ‘betalte for fatter'n i 18 år’. Bergkvist åpner ei mappe i en bidragssak & ber Aamodt lese litt i den: «Roar Floyd Bergersen frifinnes for farskap, men kjennes bidragspliktig til det av Aase Aamodt den 7. januar 1952 fødte guttebarn». Roar ble dømt til å betale bidrag, men var frifunnet for farskapet. Slikt var ganske vanlig da, forteller historikeren. Hvis flere mulige fedre gjorde bevisførselen vanskelig kunne en av dem dømmes til å betale bidrag. Det var nok at han hadde samleie med mora i den aktuelle tidsperioden.

Kjetil har altså ikke funnet bevis på at Roar var Finns far. Det kan han leve med, men blir sjokkert av å lese om Aase i bidragssaken: «Det synes fullt berettiget å karakterisere hennes moralske vandel som meget løs. Det foreligger omstendigheter som gjør det tvilsomt om saksøkeren Bergersen er faren.» -Det var jo en brutal beskrivelse av min farmor, sier han. I dag er det vanlig at å ha flere kjærester før en gifter seg, men beskrivelsen av Finns mor var krass.
Merk at teksten er "saksøkeren Bergersen". Hvis det er korrekt tyder det på at Roar ikke er saksøkt, men at han har saksøkt Aase for å slippe unna farskapet. Det klarte han også, men barnebidraget slapp han ikke unna.
På 50-tallet var det et stort press på enslige mødre om å gi fra seg barnet. Å få uekte barn møtte fordømmelse. Mange ga slipp på barnet for å unngå skammen. Likevel valgte Aase å beholde Finn, han fikk vokse opp i familien sin. Aamodt antar at Aase drog til Sverige for å komme seg vekk fra rettssaken, skammen & kanskje foreldrene sine.

Johanne Bergkvist har også en annen kilde å vise ham, svangerskapsmeldinga fra farmora. Når hun var gravid oppga hun navnet på en «Odd» som mulig barnefar. Er det større sannsynlighet for at navnet i svangerskapsmeldinga er den rette faren? Hvordan kan vi finne ut av om Odd er mer reell, lurer toppalpinisten på. Bergkvist opplyser at moderne teknologi gjennom en DNA-prøve kan gi svar. Det er eneste mulighet.

Saken var tvetydig, & ingen innrømmet farskapet. Faren var enten Roar eller Odd forteller programmet oss, uten at alle opplysninger refereres. Altså; to seksuelle kontakter var nok til total fordømmelse, ikke bare i nabosladder, faktisk også i en domstol.

Før Kjetil reiser videre til far Finn for å fortelle om funnene i Byarkivet, får han kopi av ei saksmappe som Bergkvist ber han kan ta med til Finn. -Jeg tror han vil ha glede av å lese den.

Dokumentene er en barnevernssak fra desember 1954, Finn nærmet seg tre år: «Det er pent & ryddig i hjemmet. Fru Aamodt er en flink husmor. Finn er ren & hel i tøyet. Meget tynn. Vanskelig å få til å spise, sier bestemoren. Han er ute hver dag, men kan ikke slippes ut alene.» -Jeg var i hvert fall ren & hel i tøyet, sier Finn. Det var jo viktig. Ja, jeg var ikke adoptert, jeg var fosterbarn. Rett & slett. 


Spørsmålet om hvem den biologiske faren var er fortsatt uvisst. Kjetil forteller at Aase i svangerskapsmeldinga sa at det var en som het Odd. Men en som het Roar ble både frifunnet for farskapet & dømt til å betale. Det klarner litt, sier Finn. Jeg hørte også navnet Odd en gang. For å finne ut om det er Odd eller Roar, går han med på å ta en DNA-test.
Programmet viser hvor enkelt det er å ta en slik gentest. I motsetning til de fleste slektsgranskere, som tar testen & sender den til USA, er det norske laboratorier som gjør jobben for Aamodtfamilien. Ventetida er likevel den samme.
I mellomtida vil Kjetil André finne ut mer om oldefaren sin. Finn Aamodt sr. (1903-1972) vokste opp på Kampen, et fattig arbeiderstrøk i Oslo. I 1923 giftet han seg med Ruth Karla Kristiansen (1904-1989) & de fikk døtrene Elna, Bjørg & Aase. Finn sr. arbeidet i Oslo Telefonanlegg, men Finn jr. vet lite om Kjetils oldefar. Han henter fram et gammelt diplom med medalje: «Norge takker deg for din innsats i frihetskampen». Finn ber Kjetil reise til tante Tove i Trøgstad. -Hun var der i ti år før meg, sier faren. Hun har sikkert masse hun ikke har fortalt meg også.

I Trøgstad møter Kjetil tante Tove, kusina som Finn jr. vokste opp med. -Jeg prøver å finne ut litt om slekta. Har du noe å fortelle om Finn Aamodt senior? Tanta forteller om en snill mann & viser bilder av ham. Hun husker at bestefaren under krigen gikk med illegale aviser & lytta på de norske radiosendingene fra London. -Vi skulle aldri snakke om det, sier hun. Det var veldig hysj-hysj det han gjorde. Tove har også arvet et diplom. Det ligner på Finn sitt, men er ikke helt likt. Hennes diplom er signert av flere.

Diplomene gjorde Kjetil nysgjerrig. Hva kan de fortelle om oldefarens innsats under krigen? Kjetil kontakter historiker Lars Borgersrud, & viser ham diplomene. Krigshistorikeren ser fort forskjellen: Finns diplom er deltakermedaljen. Alle som var aktive under krigen, fikk den. Toves diplom med underskriftene forteller hvilken gruppe han var aktiv i - Sabotørenes landsforbund. Ei gruppe som ble startet av kommunistpartiet i 1944. -Ok. Var min oldefar kommunist, spør Aamot -Det var han ganske sikkert, i hvert fall under krigen, svarer Borgersrud

Vi får opplyst at den norske eksil-regjeringa i London var forsiktig med å oppfordre nordmennene til aktiv kamp, men kommunistpartiet var klar i sin tale: Tyskerne måtte bekjempes med våpen i hånd.

Dette er en litt unøyaktig påstand i programmet. Før Tysklands angrep på Sovjetunionen var NKP delt i synet på motstandskampen. Kommunistpartiets ledelse var før sommeren 1941 imot sabotasje mot tyskerne pga ikke-angrepspakten mellom Molotov & Ribbentrop fra 1939.

Gruppa til oldefaren var aktive på Vålerenga & i Gamlebyen. De illegale avisene til Sabotørenes landsforbund fortalte om krigens gang & ga detaljerte opplysninger om hvordan en kunne utføre sabotasje. Men han tok en stor risiko ved å være sabotør. Ble han arrestert som sabotør kunne han få dødsstraff. Han hadde kona, tre døtre & et barnebarn boende hjemme. Det var farlig en virksomhet for hele familien.

Kjetil funderer over at det aldri ble snakket om krigsinnsatsen i familien. Historiker Borgersrud forklarer det med endringene i det politiske miljøet under den kalde krigen. Statsminister Gerhardsens Kråkerøytale i 1948 slo an tonen: «Det som kan true det norske folkets frihet & demokrati, er den fare som det norske kommunistpartiet representerer». Aamodt er stolt over oldefarens innsats & forstår hvorfor han aldri hørte om oldefars motstandskamp.

Etter mellomspillet om oldefar Finns historie går programmet tilbake til hovedspørsmålet: Hvem er hans farfar?

Nå er DNA-analysen klar, Kjetil & Finn drar til Folkehelseinstituttet. På Avdeling for genetisk slektskap & personidentitet møter de Marguerethe Stenersen.

Hun forteller at det er gjort en DNA-analyse av Finn & en slektning av en mann som kan være din far, & sier: Vi har gjort en sannsynlighetsberegning ut fra analysedataene. De gir oss et klart svar. Den støtter helt klart at du er sønnen til Roar Floyd Bergersen. Kjetil André synes egentlig at var bra at det var Roar, ettersom det var han som betalte i 18 år. Finn tar det pent, nesten som forventa. Det senker seg en indre ro i ham.

Men i slektsforskninga gir ethvert svar alltid (minst) to nye spørsmål: -Jeg lurer på hva slags liv han levde, hvor han kom fra. Det kan være interessant å høre hva han bedrev tida med. Kjetil André er mer oppildnet: -Det er jo fantastisk å få svar. Fatter'n fikk endelig en far!

På nytt går reisen til Johanne Bergkvist i Byarkivet med mange spørsmål i kofferten. Roar levde hele livet uten å møte sin egen sønn. Hvem gifta han seg med? Fikk han flere barn? Bergkvist kan fortelle at Roar døde i 2006 & ligger på Østre gravlund. I ei kommunal folketelling fra 1948 er det oppført at han ble født i Fredrikstad i 1929. Yrket var typograf. Den siste kommunale folketellinga er fra 1954. Da bor han på Lindern, gift & har ett barn: Jon Bergersen. Roars sønn Jon (1954-1985) er dessverre død, men ei datter Nina ble født noen år seinere, & hun bor fortsatt i Oslo.

I Norge var det folketellinger omtrent hvert tiende år fra år 1900, mens mange større byer avholdt årlige kommunale folketellinger. Sperrefristen på statlige tellinger er 100 år, så den siste tilgjengelige er fra 1910. De kommunale folketellingene har derimot en sperrefrist på 60 år, så hvis du søker etter slekt i bl.a. Oslo mellom 1863 & 1954 er de kommunale tellingene gode kilder å lete i.

 -Tenk deg det! Fatter'n har ei søster, sier Kjetil. Han gleder seg til å møte henne. Aamodt ringer til Nina Westad & forteller at han har drevet litt slektsforskning for å finne farfaren sin. -Han heter Roar Floyd Bergersen, er det navnet kjent for deg? Joda, Roar er hennes far & de avtaler et møte hjemme hos henne.

Hjemme hos Nina er stemninga euforisk, det klemmes & snakkes. Tante Nina ser likhetstrekk mellom Kjetil & sin far Roar. Hun henter fram bilder & Aamodt synes at fotoet av en ung Roar er som å se fatter'n da han var like gammel. -Det er pappa, det er så likt. Jeg tror jammen DNA-testen er riktig. 

Nina må fortelle hvordan Roar var person. Hun beskriver en utadvendt & snill mann som fikk lett kontakt med folk. -Han prøvde i hvert fall å gjøre det beste for oss. Familien på Bøler, men pappa Roar flyttet ut av familien ganske tidlig. Likevel var han en viktig person i Ninas liv. -Jeg husker jeg ble glad da jeg så bilen hans der. Da løp jeg hjem. Roar bodde i Langbølgen på Lambertseter. Nok en overraskelse for Kjetil: -Da har vi bodd veldig nære. Det er helt sjukt.

Faren fortalte aldri at han betalte for en annen unge. Nina viser fram ei dokumentmappe med de tingene han syntes var viktige. Attester fra trykkeriene han jobbet på, emblemer fra militærtjenesten. Roar var typograf hele livet & meget stolt av yrket sitt. Han mente han var den beste. Nok et likehetstrekk mellom sønnen Finn & faren Roar, sier Kjetil. Det høres ut som du beskriver min far.

Roar ble født i Fredrikstad, & vokste opp i Oslo. 18 år gammel ble han trykkerilærling & utdanner seg til typograf. Han var veldig stolt av at han var militærpoliti i Tysklandsbrigaden. Roar ble sendt til Tyskland i 1949, fire år etter krigen. Der samarbeider Norge med de allierte om å okkupere Tyskland. Men han snakket lite om opplevelsene der nede. Til tross for at Nina Westad er interessert i slektsforskning, visste hun ikke om halvbroren på Lambertseter. Kjetil får låne med seg ei slektstretavle hun har fylt ut & bildet av Roar.

Neste stopp i slektsreisen er å møte Mads Berg ved Forsvarsmuseet i Oslo. De treffes på Akershus festning ved minnesteinen til Tysklandsbrigaden. I åra 1947-1953 tjenestegjorde 50.000 norske soldater der. Likevel er Tysklandsbrigaden et glemt kapittel i norsk historie.

Din farfar var militærpoliti i brigade 492, 1949, kontingent 2, forteller Mads Berg. Soldatene hadde fire måneder førstegangstjeneste i Norge. Så seks måneder militærpoliti i Tyskland. De dro ut på det som trolig var deres første utenlandsreise. I Tyskland møtte de ganske fort et land i ruiner. Tyskere ble plutselig vanlige mennesker, ikke okkupanter & nazister. Alle de norske guttene sperret opp øynene da de så armoden. Mange unge menn ble brått voksne.

Kjetil André tenker nå bare positivt om sin farfar. Valgene han tok var kanskje ikke de beste for de nærmeste. Men han var stolt av sitt yrke, sin militærtjeneste & tok vare på troféene sine til han døde.

Før familien samles til slutt forteller Kjetil faren Finn om halvsøstra Nina (f. 1959) & om livet til Roar.

Slektstreffet i hagen er spennende for de fleste, men som kjent «er blod tjukkere enn vann». Etter presentasjonene går praten lett, de ser likheter i blikk & humor, væremåte & holdninger. Kjetil André Aamodt holder en tale til faren Finn, & om jakten på farfar Roar Floyd Bergersen. Om å få vite navnet etter 64 år, & i tillegg få familien utvidet med tante Nina. -Du virker som hel ved, jeg er sikker på at farfar ville ha likt at pappa & Nina møtes i dag etter 56 år.

Roar var stolt over at han var i Tysklandsbrigaden, en han fikk aldri medaljene for sin innsats. Et høydepunkt for mange er nok seremonien når kommandørkaptein Ola Bø Hansen & oberstløytnant Harald David Meum ber Nina Westad & Finn Aamodt om å tre frem. De tildeler to medaljer for Roar Floyd Bergersens innsats i Tysklandsbrigaden. Forsvarets medalje for internasjonale operasjoner & Tysklandsbrigadenes veteranmedalje tildeles post mortem til Roar F. Bergersen – representert ved Roars barn Finn & Nina.

-Jeg tror at farfar hadde gode grunner til ikke å si til Nina at han hadde en sønn. Eller betalte for ham i 18 år. Hadde han sett at vi har funnet ut av det, tror jeg at han hadde vært stolt. Alle brikkene har falt på plass. Nå kan vi legge det spørsmålet bak oss, & se fremover.

lørdag 14. mai 2016

Hvilke kilder kan slektsforskere finne fra Bodø?

Bodø by - 200 år i 2016 - del VI av VI
Et prestegjelds historie sett gjennom en slektsforskers briller  


Havnefogd Johansen barn, i & rundt en badestamp, 1909.

Slektshistoriske kilder for tiden før år 1900

På digitalarkivet er det i dag lagt ut 260 kilder som dekker kommunene, Bodø, Bodin & Kjerringøy. Mest brukt er nok:

Folketellinger fra 1801 til 1910, deriblant mange «mellomår» 1845, 1855, 1875, 1885 & 1891.  Les litt mer om folketellinger her.

 
Kirkebøker fra 1713 til 1951, obs åra 1724-44 mangler. Merk at Kjerringøy også finnes under Folda, samt at Straumen er identisk med Saltstraumen kirkesogn i Bodin.


Slekt & data Salten har gitt ut digitale kilder som dekker Dødsboskiftene[1] i Salten fra 1700 til 1877, & Mannskapsruller[2] for Nordland 1806 til 1837.  På hjemmesiden til Slektshistorielaget ligger navnene på 1464 menn & (noen få) kvinner som levde i dagens Bodø i året 1816.

I tillegg finnes på Digitalt museum Arvid Støvers bok Personalhistorie for Hundholmen nu Bodø by, før 1891.[3] Her er nesten to tusen familier med ektefeller, barn & andre listet opp. Teksten er ikke søkbar, men et utmerket register gjør det lett å finne fram.


Brudebilde fra 1911. Foto © Karin Sandvik.
Ekteparet er Alvilde Amanda Pauline Hartvigsdatter (1886-1929) fra Ravik i Gildeskål & Kristian Andreassen (1887-1937) fra Bliksvær i Bodin. Les her om personene på bildet & litt om deres liv.


Slektshistoriske kilder for tiden etter år 1900


Digitalarkivet har sine begrensninger i henhold til lovverk & klausuleringer. DIS-Norge har en søkbar gravminnedatabase med navn på 22 500 avdøde i Bodø fra 1834 til 2013, hvorav 17 600 etter 1899. 


 Kommunearkivene brant under krigen, men Arkiv i Nordland har mange arkiver fra både privatpersoner, foreninger, bedrifter & andre offentlige organer. T.d. skole- & fattigprotokoller, evakueringsnemnder. AiN har også store bildesamlinger. Det samme har Nordlandsmuseet.

Bodø bys historie (1966) av Axel Coldevin dekker de første 150 åra. Siste & fjerde bind av den nyskrevne byhistoria (2009-2016) kommer 21. mai i år.

Gårds- & slektshistoriebøkene fra Salten er usedvanlig gode. Bodin bygdebok bind II består hittil av ni tykke bøker & dekker alle gamle gårder (utenom byen) i Bodin, Kjerringøy & Saltstraumen. De tre siste bøkene om Skjerstad (Bodødelen etter 2005) er snart ferdig.

For Skjerstad & Fauske, Saltdal, Sørfold, Nordfold & Kjerringøy, & Steigen er det gitt ut omfattende slektsbøker.


Oldine fra Mjønes
Les om Oldine Lyngved Larsen (t.h.), laget av kun offentlige kilder, her.

Dette er siste innlegg om Bodøs 200 år. Her kan du gå til starten av fortellingene.


[1] http://sa.disnorge.no/dodsboskifter 
[2] http://sa.disnorge.no/mannskapsruller-nordland-1806-1837
[3] http://issuu.com/arkivinordland/docs/personalhistorie?mode=embed&documentId=080311075800-546ea96a90e3496a89ceea1cd555e505&layout=grey

fredag 13. mai 2016

Gjenoppbygging og sterk vekst - Bodø 1946-2016

Bodø by - 200 år i 2016 - del V av VI
Et prestegjelds historie sett gjennom en slektsforskers briller  



Etterkrigstida

Arbeidet til Bente Steders Regulering fortsatte også etter 1945. Nå skulle en liten småby med trehus & trange gater erstattes med murhus, brede gater, store kvartaler, luft & utsyn til fjord & fjell. Gjen­opp­bygginga skjøt fart opp mot 1950. Da var folketallet kommet opp i 9600. 


Butikker & industri kom tilbake, ikke på samme plass som før, men på ei betydelig større tomt. I 1948 ble Norges største folkeskole åpnet, i dag Bankgata ungdomsskole, med realskole & gymnas i samme område. På kirketomta ble den nye Domkirka innviet i 1956, parker ble etablert & bolignøden var kraftig redusert. 
Da kong Olav kom til Bodø i 1959 for å avduke statuen av sin far, kong Haakon VII, & innvie det nye rådhuset, erklærte han at «nå var Bodøs gjenopp­bygging ferdig». Det var for så vidt korrekt, men byens utbygging stoppet ikke opp. Vi fikk en moderne by & folketallet økte. 

Les om hvalrossa i rådhusbassenget.

Nye trender preget Bodø i etterkrigstida. For det første ble byen en militærbase med bygging av ny flyplass & hovedflystasjon i 1952 på de gamle Hernesmyrene sør for byen, men fortsatt midt i byen. Hæren etablerte seg i Bodin leir, på tomtegrunn leid av kirka. Den militære aktiviteten både i Bodø & Bodin medførte sterk tilflytting. I dette tiåret økte befolkninga med hele 68 %. 



Mest skremmende fra kald-krig-perioden var nedskytinga av amerikanernes spionfly U-2 over Sovjetunionen 1. mai 1960. Da truet Nikita Krustsjov med å bombe Bodø, fordi U-2 i mange år hadde landet her, etter de ulovlige spiontoktene. 

Les mer om den sorte dame, U-2 i Bodø.

Og for det andre gjorde kommunikasjonene Bodø til et viktig sted. Hurtigruta seilte innom byen to ganger i døgnet, riksvei 50 & flyplassen er nevnt, & med jernbane i 1962 befestet Bodø sin rolle som fylkeshovedstad. 

Nordlandsbanen kommer til Bodø.


Offentlig forvaltning økte også sterkt, det ble nødvendig med et fylkeshus[1] for statlige & fylkeskommunale etater. 

Mange med utdannelse kom. Etterhvert ble Bodø en skoleby. Sykepleierskole var etablert i 1920 & etter krigen kom både lærerskole & distriktshøgskole. I dag har Bodø et universitet med 6000 studieplasser. Bodø kommune er i 2016 noe helt annet enn kjøpstaden som sleit seg gjennom trange tiår for lenge siden. 

Kommunesammenslåinger i 1964, 1968 & 2005 har innlemmet de gamle herredene Kjerringøy, Bodin & Skjerstad. Vi er nå 50000 innbyggere, alle etterkommere av innflyttere i flere ledd. Fortsatt er handel, privat service & offentlige tjenester de viktigste tilbud som jubilanten kan gi sine innbyggere & tilreisende, i 2016 som i 1816.

Hva skjedde i Bodø etter 1985 ? Bli med på en byvandring gjennom de siste 30 åra.

Slektsforske?  Les i morgen hvilke kilder du kan finne fra Bodø ... & Salten.

[1] Jorulf Haugen, Fylkeshuset 50 år, 2015

torsdag 12. mai 2016

Opp- & nedgangstider - Bodø brenner 1940

Bodø by - 200 år i 2016 - del IV av VI
Et prestegjelds historie sett gjennom en slektsforskers briller
 


 


Opp- & nedgangstider

Rundt århundreskiftet skjedde det mye interessant. Byen fikk i 1904 molo & dampskipskai, & havneforholdene ble endelig gode. Dette forsterket handelen mellom by & omland, & innledet kommunikasjonens betydning for Bodø. Dessuten etableres to viktige offentlige institusjoner. I 1893 ble Nordland landbruksskole[1] åpnet på den gamle prestegårdens grunn på Bodøgård. Hit kom hundrevis av unge menn[2] for å få sin agronomutdanning fram til skola ble nedlagt i 1967. Mellom 1901 & 1935 huset skola også Den praktiske kvindeskolen - den tids husmorskole. 


På de samme jordene, men et godt stykke unna landbruksskola, åpnet Rønvik sindsygeasyl[3] i 1902. Dette offentlige tilbudet ligger fortsatt på samme sted, nå med et annet navn & helt andre behandlingsmetoder enn for hundre år siden. Svært mange nordlendinger levde - & døde – her. Noe som betyr at kanskje dine forsvunne slektninger finnes i Bodø-kildene?

Storsildas besøksperiode tok slutt rundt 1900. Den flyttet seg til Vestlandet, & byen opplevde en ny stagnasjonsperiode. Folketallet gikk ned, & i åra fram til 1910 økte emigrasjonen kraftig både fra by & det nærmeste omland.[4] Vi må helt til 1930 for at folketallet kom opp på nivået ved hundreårsskiftet. 


Overlæge Ivar Lund i Bodø 1899-1920.

Telegrafistkurs, fotografert av Louise Engen
Samfunnet endret seg også, til det bedre sjøl om bolignød & politisk kamp ikke nødvendigvis er positivt. Organisasjonslivet vokste & kvinnene fikk en viktig rolle i byens liv. I 1920 var vel 57 % av innbyggerne kvinner, blant annet fordi det var mange kvinnearbeidsplasser i hermetikk­industri, handel & helsevesen. Et nytt stort sykehus ble tatt i bruk i 1927 & gjorde Bodø til en mer komplett senter for sitt omland. Viktig for handel & vandel var det også at riksvei 50 (E6 i dag) over Saltfjellet åpnet[5] i 1937.

Les mer om veien over Saltfjellet
 
En av de mest markante kvinnene før krigen var Louise Engen. Hun var født i Bodin, ugift fotograf med eget atelier, aktiv i Venstre & avholdsbevegelsen. Hennes politiske & sosiale engasjement satte varige spor, & hennes portrett- & gruppefotografier hadde ekstrem høg kvalitet.


Les om Bodø kirke før bombinga i 1940.

 

Bodø brenner 27. mai 1940

En vindstille mandag kom de tyske flyene & satte byen i brann. Krigen i Sør-Norge var slutt, men i Nord-Norge kjempet norske & allierte styrker harde kamper på Helgeland & rundt Narvik. I dette krigsscenariet terrorbombet Nazi-Tyskland havna, sentrumsgatene, en provisorisk flyplass, Bodø Radio & sykehuset. 420 av 780 hus brant ned, 3700 av vel 6000 innbyggere ble husville. Alt av butikker ble flammenes rom. 15 mennesker omkom, flere av dem eldre som hadde nektet å evakuere. Ekteparet farver Johnsen var to av dem. 


Les mer om bombedagen Bodø.

Mange finske flykninger i Bodø. Les Taimi Kumpulainens historie.


Konsekvensen for befolkninga var at svært mange ikke kunne komme tilbake til byen før lenge etter at krigen tok slutt. Rådhuset & de kommunale arkiver i Bodø brant opp, det samme skjedde med Bodin kommunehus i mars 1941, men det skyltes ikke en krigshandling.   


Les mer om hverdagen i Bodøs ruiner 1940-1945.

Sparte tyskerne bryggeriet for kunne drikke øl under okkupasjonen? Her er svaret.

Bodø fikk også mange krigsfangeleire, flere steder i byen.
 
Planene for gjenoppbygging av byen startet raskt gjennom det statlige Brente steders regulering, men okkupasjonsmakten tillot ingen gjenoppbygging av sentrum pga nye kanonstillinger & tanksgraver. Restene av den brente byen ble jevnet med jorda. Et lyspunkt var svenskhusene som ble gitt i gave til byen i 1940. 107 leiligheter i 77 hus, de fleste reist i svenskbyen, et nytt boligområde planlagt før krigen, vest for brannruinene.

Les fortsettelsen her: Gjenoppbygging og sterk vekst - Bodø 1946-2016

[1] Jorulf Haugen, Landbruksskolen – fra prestegård til kultursenter, 2015. 

De første åra het den Tromsø Stifts Landbrugsskole & var for elever fra hele Nord-Norge.
[2] Den først kvinnelige agronomelev var Ellen Margrethe Hovde (datter til fylkeslandbrukssjef Bjarne Hovde). Hun var elev 1949 - 1951. Jorulf Haugen, Landbruksskolen, side 111.
[3] Svein Fygle, Marmor & menneskeskjebner – Rønvik sykehus i det 20. århundret, 2002-
[4] Steinar Aas, Forvandlinga, Bodøs historie bind 3, 2014, side 117.
[5] Da riksvei 50, inklusive mange fergestrekninger, ble ført fram til Narvik i 1941 var endelig Norge blitt samlet til et veirike.