søndag 17. april 2016

Oldine Lyngved Larsen fra Mjønes 1878-1973


Oldine som tyveåring
Oldine Henriette Amalia Lyngved (1878-1973) var blant de 12 første husmorskoleelevene ved Den praktiske Kvindeskolen som ble opprettet ved Nordland landbruksskole på Bodøgård i Bodin. [1]

Oldine ble født 14. oktober 1878 på Kistrand i Skjerstad (i dag i Fauske kommune) av foreldrene Karl Fredrik Amundsen Lyngved (1846-1932) fra Lyngve i Lom i Gudbrandsdalen[2] & Lavina Johanna Pedersdatter (1840-1928) fra Inner-Strøksnes i Sørfold. Foreldrene hadde ingen egen gård på Kistrand, men bodde sammen med familien til Lavinas søster. 


Oldines dåp i Skjerstad kirke 1. januar 1879, Klokkerboka.[3]

Oppveksten var preget av livet på gården, & skole ble det lite av. Den gamle omgangsskola, der lærerer dro rundt & underviste i bygdene, ga bare noe få ukers skolegang pr år.


Oldine var nr tre av fem barn & hadde tre brødre & ei søster, alle født mellom 1874 & 1884. Faren var handelsbetjent, & foreldrene hadde flyttet en del før de kom til Mjønes. Eldste sønn Adolf Peter ble født i 1874 i Nærøy i Nord-Trøndelag, neste eldste Georg Kristian ble født året etter i Hadsel, Nordland. De to yngre søsknene Jenny Lorentine i 1882 & Karl Ludvig i 1884 ble begge født på Kistrand. Etter hvert ble det for trangt for den store familien, & gården ga for lite avkastning til å leve av.

Til Lilleøya på Mjønes

Personseddel folketellinga 1891
Da Oldine var elleve år, i 1889, flyttet familien til Litj-Øya på Mjønes i Skjerstad & overtok 50 mål innmark her, det seinere bnr 7. I folketellinga 1891 står faren som husmann[4] med jord, dvs at han ikke eide jorda han dyrket. Formelt skjedde kjøpet først i 1895 da gården for kr 400 ble fradelt hovedbruket på Storøya på Mjønes, bnr1. Mjønes er ei lang halvøy på nordsida av Skjerstadfjorden, & Litj-Øya er den ytterste delen av halvøya. 

Foreldrene var godt voksne, ca 45 & 50 år da de startet sitt eget småbruk på den fruktbare Mjønesjorda. I navnet var det sønnene Adolf & Georg som sto som eiere av gården. I 1918 delte de jorda & våningshuset mellom seg. Adolf flyttet det halve huset til sin nye part av farsjorda, som ble bnr 12.

Oldine fortalte sjøl til avisa Nordlandsposten mange år seinere at våren «kom så tidlig derute, & engang husker jeg at far satte poteter allerede den 7. mai. Jeg glemmer aldri somrene som ungpike. Tidlig om morgenen ble jeg vekket av vakker & munter fuglesang. & så den hvite sandstranden som var så fin å løpe barbent over. Livet sammen med dyrene var en herlig tid. Jeg gjette buskapen ute på Mellomøya, & disse dagene var fulle av fred & harmoni», fortalte Oldine.[5]

Mellomøya er den midterste delen av Mjøneshalvøya. Mjønes & Lilleøya var på ingen måte en isolert utkant. Veien mellom Vågan i Bodin & Nordvika/Strømsnes i Fauske ble først påbegynt[6] i 1915. Derfor var det før den tid «ikke så sjelden at fremmedfolk dro forbi (…) & ble skysset over sundet til Alvenes. Engang overnattet det fem mennesker hos oss i påvente av bedre vær for å komme seg over», mintes Oldine.

I tillegg til småbruket drev faren Karl med hjemmefiske i Skjerstadfjorden, & under «vinteren var far for det meste i Lofoten. I mange år jobbet han som ‘leverroer’ ved Peter Møllers trandamperi i Stamsund.» 


Lilleøya 2014, med de to brukene til Georg (t.v.) & Adolf (t.h.)
«Når han kom i land om kvelden med fangsten likte jeg å sitte ved Skjærodden der fembøringen la til. & jeg visste godt at hadde ‘sjyværet’ vært bra , så ville far ta fram fela si når han vel var kommet i hus.»

Når ungdommene var rundt 14-15 år, sto de på terskelen til voksenlivet, & konfirmasjonen[7] var «virkelig inntreden i de voksnes rekker.» Da var det mulig å reise hjemmefra & søke tjeneste eller delta på fiske i sesongene. Men først måtte de stå for presten. Fauske fikk egen kirke i 1869, men fortsatt skulle ungdommene rundt Valnesfjorden til Skjerstad kirke. Uten vei var det kortere å ro båten rett over fjorden. Ungdomskullene i kommunen var store, så jenter & gutter ble konfirmert hver for seg. Jentene om våren eller sommeren, guttene om høsten. Under konfirmasjonsforberedelsene måtte ungdommene innlosjeres på kirkestedet hos slekt eller venner i 4-6 uker, & de måtte ha med seg mat, klær & utstyr. Undervisninga var i kirka eller i klokkergården. I tillegg til bibelhistorie lærte de både håndarbeid & sløyd, bl.a. både å lappe & sy klær. 


Illustrasjonsfoto, konfirmasjon i Skjerstad kirke ca 1919
Til konfirmasjonssøndagen kom foreldre, søsken & slekt tilreisende, & med seg hadde de mat & kokekar, bestikk & servise til søndagsmiddagen hos – & sammen med – vertsfolket. Mandagen etter var det nattverdsgudstjeneste, & ofte ble småsøsken døpt samtidig. Gavene var klær, sko & bibel. Jentene kunne noen ganger få et sølvkors eller ei brystnål. Kjolene deres var på den tida svarte.

23. juni 1893 ble Oldine konfirmert[8] i Skjerstad kirke, med karakteren meget godt. I boka Innenfor fellesskapet av Astri Riddervold er det på side 197 et gruppebilde av jentekonfirmantene i 1893.

I folketellinga 1900 finner vi hele familien på sju, bosatt på Lilleøren ved Mjønæs. Midlertidig tilstede ved tellinga er også tømmermann & murer Job Desingthon Rasmusen fra Breivik på sørsida av fjorden. Sannsynligvis innleid i forbindelse med bygningsarbeid på gården. De trengte arbeidskraften, også fordi alle tre sønnene på det tidspunktet var på stenarbeid på ‘Sæter på Kistrand’. Arbeidet var sesongarbeid på de kjente skiferbruddene i nabobygda, ca 5 km nordøst over Valnesfjorden, en del av Skjerstadfjorden. Rundt århundreskiftet var 20-30 mann i arbeid på skiferbruddene her.[9]

Utdanningsmulighetene for landsens ungdom, & spesielt for jenter, var få for vel hundre år siden. I 1893 fikk guttene anledning til å ta en toårig landbruksutdanning i Bodin, & åtte år seinere åpnet Den praktiske Kvindeskolen samme sted med en ettårig husmorskole.[10] Her ble Oldine Lyngve tatt opp på det aller første kullet. Oldine var ei av tolv elever som startet 1. april 1901 & ble dimittert 26. mars 1902. 




Nr 6. Oldine Lyngve, Skjerstad

Den praktiske Kvindeskolen besto av å skjøtte husholdninga for lærere, elever & ansatte ved de to skolene som holdt hus under samme tak samt teoretisk & praktisk undervisning. Læreplanen inneholdt både norsk, regning & regnskapsførsel, samt fag som husdyrlære, hage- & plantelære, pedagogikk, sunnhets-& renslighetslære, samt melkestellære. Alle typer håndarbeid sto på planen & i tillegg måtte fjølsstell & melking utføres etter turnus. Husmorskola var rettet mot jenter fra gårdsbruk. I løpet av 35 år ble ingen byjenter tatt inn. Sjølvsagt resulterte dette miljøet i at mange unge kvinner & menn inngikk ekteskap etter endt utdanning.

Til Nordlandsposten fortalte Oldine at hun «som tyveåring gikk Nordland fylkes husmorskole – som den gang var på Landbruksskolen i Bodin – & året etter tok jeg meg plass hos ingeniør Dück[11] i Sulitjelma. Der oppe ble jeg bare et års tid, til tross for at jeg likte meg godt i plassen. Det var nemlig noe viktigere som foresto ...»

Til Storøya

Det gamle hovedbruket på Storøya hadde i uminnelige tider vært det største & beste på Mjønes. Her vokste Hjalmar Antonius Larsen (1881-1965) fra Færøya/Jovik i Folda (Sørfold i dag) opp hos sine fosterforeldre.

Hjalmar ble født i Folda 24. august 1881 som den yngste av de seks barna til Edvard Peder Kristian Larsen (1845-1917)[12] & Helena Jakobie Normann (1852-1905). Moras søskenbarn var frua på Storøya, Maren Maria Josefine Schjelderup (1846-1941) gift med Ole Hagerup Pedersen (1843-1914). Paret på bruksnummer 1 fikk ikke barn sjøl & tok til seg unger til oppfostring & hjelp på gården. Ole Hagerup Pedersen står i kildene oppført som gårdbruker, fartøifører & klippfiskhandler - en posisjon han fikk gjennom giftemålet.

Maren & Helena «skal ha treffes utafor kirka en søndag, & siden Helena hadde mange barn, & det var heller smått med utkommet i familien, hadde Maren sagt om yngstesønnen hennes at ho kann’ tak hån»[13]. Dermed kom Hjalmar til Mjønes som ganske liten gutt. I folketellinga[14] 1891 står Hjalmar som «fostersön», mens han i folketellinga[15] 1900 kalles gårdsdreng. Ei jente på sju år, Helga Tommessen, står da oppført som fosterdatter.

Da guttene sto for presten i Skjerstad kunne de alternativt bo flere i lag på loftet i klokkergården. «Her var det mye leven & moro», konfirmasjonstida var svært populært hos ungdommene. Guttene fikk undertøy, svart fin ulldress & kasjettlue til konfirmasjonsdagen.

11. oktober 1896 ble Hjalmar konfirmert[16] i Skjerstad kirke, med karakteren godt +.

Oldine & Hjalmar må ha kjent til hverandre tidlig, i alle fall fra 1889 da de ble naboer på Mjønes, sjøl om han var tre år yngre enn henne. Gjennom lek & arbeid på Mjønes møttes barn & ungdom titt & ofte.

Riddervold skriver[17] at «mange holdt sammen i 5-6 år før de giftet seg. Det ble gjort lite vesen av forlovelse først på 1900-tallet.» Etter husmorskola i 1902 gikk det kun halvannet år før de i åpen treroring dro på bryllupsferd til Skjerstad kirke. Oldine avsluttet jo tjeneste i Sulitjelma fordi noe viktigere foresto: «Det ble en kjølig tur over fjorden i østavind & snøbyger, men fram kom vi da velberget & tids nok til at jeg fikk pyntet meg som brud i klokkergården» fortalte hun til journalisten. 


Oldine & Hjalmar giftet seg 11. oktober 1903 i Skjerstad kirke[18], på dagen sju år etter at han ble konfirmert. Gavene til brudeparet var på slutten av 1800-tallet som regel penger, men gikk gradvis over til nyttige bruksting fra 1920-tallet. 

Ekteparet fikk seks barn. Ottar Valdemar[19] i 1904, Esther Helene 1905, Karl Ludvik 1907, Mary 1910, Edith Victoria 1913 & Johan Petter Schjelderup i 1917. 

Bakstedag ?
De første åra dreiv fosterfaren gården & Hjalmar & Oldine hadde sitt eget hushold. Vi ser av folketellinga[20] i 1910 at det i de to familiene bodde til sammen elleve personer. Husfolket sjøl, Ole & Maren, bodde fortsatt med Helga Tommessen[21] som nå ble kalt tjenestejente. Hun gikk noen år seinere også på Den praktiske Kvindeskolen, under navnet Helga Mjønes fra Skjerstad, i kullet 1912-13. Da Helga[22] giftet seg i Bodø høsten 1914 med balsfjordingen D. Bernhard Nilsen, var Oldine en av forloverne, d& skrevet som «Oline Larsen Mjønes». Helga møtte sin utkårede da han gikk andreåret på Landbruksskolen, & hun samtidig gikk Kvindeskolen.

Den nye familien til Hjalmar & Oldine, som i 1910 har fått de fire første barna, hadde både «tjenestepige & dreng», til sammen åtte personer. Vi ser av navnene at tjenestejenta er Oldines fire år yngre søster Jenny Lyngved, & drengen er Hjalmars biologiske far Edvard Larsen fra Folden. Han ble enkemann[23] i 1905 & flyttet til Mjønes en tid etterpå. Edvard døde[24] på Mjønes i 1917. 


 

En pust i bakken med grammofonmusikk
Hjalmar Larsen overtok bruket i 1915, året etter at fostermora var blitt enke. Da var han & Oldine midt i trettiårene.
«Det ble litt av en omveltning å komme til denne gården. Her har vi hatt opptil 12 melkekyr, 6 ungnaut & 3 hester, så det var nok å henge fingrene i. Den gang måtte vi sjøl kjøre melka til byen. Tre ganger i uka både sommer & vinter (…). Det var å starte hjemmefra i fem-tida om morgenen, & i dårlig vær kom ikke mann & hest tilbake før ved ti-tida om kvelden.» På fine dager hendte det at Oldine var med på turen, både for turens skyld & for å utføre sine ærender. 
Oldine & Hjalmar med barnebarn

I tillegg til hushold, småbarn & gårdsarbeid fikk Oldine i 1913 ansvaret for rikstelefonen på Mjønes. Det var bare ei linje til byen & de andre gårdene måtte ringe bruket på Storøya for å få linje videre. Dette arbeidet skjøttet hun fortsatt i 1961 da journalist Tor Holstad var på besøk hos 83-åringen & telefonen ringer på kjøkkenet: «Dessverre, linja til Bodø er opptatt, men jeg skal ringe så snart den blir ledig svarer Oldine med dreven telefonstemme.» Journalisten stusser, har den gamle kona ansvaret for rikstelefonen på Mjønes? «Ja, men det kan da ikke være noe å skrive om. Jeg har vært stasjonsholder siden stasjonen ble opprettet i 1913. Nå plages jeg noe med å avlegge regnskapet, men ellers går det bare fint. & holder jeg helsa hadde jeg tenk å fortsette ennå ei tid.»

Når Oldine Larsen, født Lyngved ser tilbake er konklusjonene krystallklare:

«Det har skjedd en rivende utvikling. Nå kjører bussen flere ganger om dagen forbi her, & fiskebilen kommer til gårds et par ganger i uka. Rett nedenfor hagen skjærer jernbanen seg over markene & snart får vi vel TV-master på Kistrandfjellet.
Men det gjeveste av alt vi har fått er likevel det innlagte vannet, sier Oldine med overbevisning. – For jeg vet hva tungvint vassbæring innebærer.»

Hjalmar Larsen døde i 1965, & Oldine døde i 1973. De ligger begravet på Bodin kirkegård.[25]

Takk for bruk av fotos:
Sven Erik Schjeldrupsen (Oldine som tyveåring)
Hilde K. Larssen Myrland (Lilleøya 2014)
Arne Støvset Gjone (Konfirmasjon ca 1919)
Frits Larssen (Bakstedag)
Svenn Karl Larssen (En pust i bakken med grammofonmusikk, Oldine & Hjalmar med barnebarn)
. . . . . . . . .

 [1] Artikkelens hovedkilde når ikke annet er nevnt; Terje Gudbransson (1996), Bodin bygdebok II-5, Tverrlandet
[2] Oppland fylke, Vågå i Vågå, Ministerialbok nr. 5 /1 (1842-1856), Fødte & døpte 1847, side 25. Nr 3 
[3] Nordland fylke, Skjerstad i Skjerstad, Klokkerbok nr. 852C05 (1878-1894), Fødte & døpte 1879, side 11. Nr 1
[4] Personseddel 1891 for Karl Lyngved.
[5] Dette & øvrige sitater av Oldine er fra en tosiders reportasje i Nordlandsposten 28. oktober 1961. Da var hun 83 år gammel.
[6] Erling Svanberg (1990), Langs vei & lei i Nordland, side 402.
[7] Opplysningene om konfirmasjonene på 1890-tallet er hentet fra Astri Riddervold (1991) Innenfor fellesskapet, side 196-200
[8] Nordland fylke, Skjerstad i Skjerstad, Klokkerbok nr. 852C05 (1878-1894), Konfirmerte 1893, side 212. Nr 23
[9] NGU Natursteinsdatabasen, Forekomstområde 1841 - 604
[10] Jorulf Haugen (2015), Landbruksskolen - fra prestegård til kultursenter, side 63-66.
[11] Hans Carl Friederich Dück. Født i Kortheim, Tyskland i 1872. Hans Dück var gift med Sigrid Knudsen, datter til direktør Julius Emil Knudsen i Sulitjelma. Familien Dück bodde i Sulis fra 1902 til 1907. Kilde: Solveig Ytterstad & Wenche Spjelkavik, facebook-gruppa: Fauske før
[12] Nordland fylke, Folda (Rørstad), Ministerialbok nr. 853A08 (1836-1856), Fødte & døpte 1845, side 34. Nr 19
[13] Etter Johan Larsen, sønn av Hjalmar & Oldine. Bodin bygdebok II-5, side 550.
[14] Nordland fylke, Skjerstad herred, Statlig folketelling (RA/S-2231/E/Ea), 1891-1891, Riksarkivet.
[15] http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01037524002638
[16] Nordland fylke, Skjerstad i Skjerstad, Klokkerbok nr. 852C06 (1895-1902), Konfirmerte 1896, uten sidenr. Nr 16 
[17] Astri Riddervold (1996) Innenfor fellesskapet, side 203.
[18] Nordland fylke, Skjerstad, Ministerialbok nr. 852A11 (1894-1917), Ekteviede 1904, side 299. Nr 5
[19] Nordland fylke, Skjerstad i Skjerstad, Klokkerbok nr. 852C07 (1902-1916), Fødte & døpte 1904, side 15. Nr 16
[20] http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01036920002016
[21] Helga var «uegte» født i Bodø & het egentlig Helga Josefine Konstanse Edvardsdatter /Edvardsen.
[22] Nordland fylke, Bodø, Ministerialbok nr. 801A12 (1900-1916), Ekteviede 1914, side 96. Nr 48 

[23] Nordland fylke, Sørfold i Folda, Klokkerbok nr. 854C02 (1901-1912), Døde & begravede 1905, side 207. Nr 7 
[24] Nordland fylke, Skjerstad, Ministerialbok nr. 852A11 (1894-1917), Døde & begravede 1917, side 382. Nr 1 
[25] Felt K, rad 3, grav 15

søndag 21. februar 2016

Esøya: ein boge er over, ein boge er hoggen

Navn i stein var tema på restaureringstekniker Heinz Kusch’s foredrag for DIS-Salten Slektshistorielag i oktober 2009 - om de sjøfarendes inskripsjoner på Esøya (eller Æsøya) i Vevelstad. Esøya en av flere Esøyer i Nord-Norge. Æsje er et gammelt norsk ord for kleberstein.

esjeI esje f2 (uvisst opph) blaut el. lettkløyvd steinart, t d kleber & skifer

Kleberstein ble ofte brukt til kokegryte & til utsmykkinger i middelalderkirkene.


Geologien & geografien på Esøya ligger godt til rette for inskripsjoner i stein. På øya finner vi både store forekomster av kleberstein & ei naturlig nødhavn med god ly mot sørvesteten & annet uvær. Sjøfolk & fiskere har overnattet her i minst tre hundre år når de søkte nødhavn. De satte masta opp mot berget - laget et slags telt - & når ventetida blei lang risset de inn sine initialer, navn & årstall i den myke steinveggen. Eldste sikre årstall er fra 1608, men andre stammer muligens fra 1500-tallet. Bl.a. er 1510 er et usikkert årstall på en inskripsjon.

Formålet med restaureringstekniker Heinz Kusch’s besøk var å fjerne to navn [Esøya] & åtte store piler som en misforstått ”entusiast” hadde malt med hvit jotaplast på steinbergene.  Oppholdet varte i ca ei uke, & Heinz & kona Pia Lidvall fotograferte også de ca 200 inskripsjonene som fantes på øya. Inskripsjonene går helt ned til gressnivået. Det kan dessuten være skrift på steiner som i dag ligger under torva.

Kusch systematiserte funnene i fire felt/områder Det eldste funnet er ei 1000 år gammel runeskrift med en poetisk beskrivelse av terrenget:

”ein boge er over, ein boge er hoggen
- ein boge i det bjuge [=krumme] Esjeberget”

Ei yngre runeskrift som er avfotografert i andre rapporter inneholder navnet Torgeir, men den ble ikke gjenfunnet av Heinz ved registreringa i 2008.

Det har i middelalderen vært tatt ut kleberstein fra Esøya til kirkebygg. Uttaket gir ei blank overflate der kleberstein er kløyvd. Denne flata er god å skrive på, & er dessuten vannavstøtende. Inskripsjonene er navn, årstall, bumerker, & ”logoer” som steinhuggerbumerker, samt et tilfelle av figurativt arbeid – et mannsansikt. Det forekommer nesten ikke hærverk på Esøya, men plassmangel har medført at nyere skrift er påført over eldre skrift. Heinz opplyste på spørsmål fra salen at 100-200 inskripsjoner er meget gode & leselig.
Fotos: Heinz Kusch © Nordland fylkeskommune
stematisering av funnene i en grafisk tidsakse viser en hyppighet av årstall som sammenfaller med de gode sildeårene på 1800-tallet. De fleste besøkende var fiskere, på vei sør eller nord langs leia.

Dette kulturminnet vil forsvinne en gang, stein forvitres & tekst forsvinner. Det er mulig å ta silikonavstøpninger for musealt bruk, men Heinz Kusch antok at dette i liten grad ville bli tatt i bruk.

torsdag 21. januar 2016

Post 15. Høgskoler & folketall


Høgskoler 

Før: Bodø lærerhøgskole i Rønvika
Fire høgskoler ble slått sammen til «Høgskolen i Bodø» i åra 1994-2011. I 1994 flyttet også Sykepleierhøgskola fra Rønvikveien/Leite til høgskola på Mørkved, mens det tok 10 år før Lærerutdanninga (tidligere Bodø lærerhøgskole) i 2004 flyttet fra Nedre Rønvik til Mørkved. I 2011 skiftet Høgskolen i Bodø navn til «Universitetet i Nordland» etter mange års arbeide for å oppnå denne godkjenninga. I 2016 fortsatte omstruktureringa, navnet er nå «Nord Universiet».

Opp gjennom åra har det vært mange utbygginger & utvidelser av «campus» på Mørkved. Byggetrinn 6 ble påbegynt høsten 2015. Universitetet har i dag rundt regnet 6000 studenter & 600 ansatte.

Politihøgskola ble også etablert på Mørkved i 1997, & er en filial under Politihøgskola i Oslo & ikke en del av høgskola/universitetet.

Folketallet i Bodø


I 1985 bodde det vel 35.000 innbyggere i det som i dag utgjør Bodø kommune (dvs inklusive Skjerstad). 30 år seinere har vi bikket 50.000 innbyggere, en økning på 42 %. Et stort antall studenter, mange skoleelever & noen militære vernepliktige & befal gjør at det reelle folketallet nok er rundt 55.000.

Bodø er i sterk vekst, & kommunen arbeider nå mot et folketall på 70.000.

- - - - -
Dette er siste post på gjennomgangen av Bodøs nyere historie. Takk for følget på denne byvandringa. Vi som bor her er jo glad i «- byen vårres», & jeg håper at turen var interessant for både innfødte & tilfløtta bodøværinger.

Disposisjon & oversikt over stasjonene på byvandringa 1985-2015 finner du her.

onsdag 20. januar 2016

Post 14. Ytterst på moloen - Byvandring 1985-2015


Langs molen finner vi Bodøs andel av «Skulpturlandskap Nordland» 1992-2015 som består av 36 moderne skulpturer over hele Nordland. Engelskmannen Tony Cragg har gjennomhullet 7 granittsteiner, & verket ble offisielt innviet her på moloen søndag 10. januar 1993 av utenriksminister Thorvald Stoltenberg & hans russiske kollega Andrej Kozyrev. Toppolitikerne hadde politiske samtaler på fylkeshuset denne helga, før de dro til Kirkenes & etablerte Barentsregionen dagen etterpå.

En del av arrangementet i Bodø foregikk også på den nye flyplassterminalen der det kommende flymuseet (1994) fikk en russisk MIG-15 i gave til sin kald-krig-avdeling

Beboerne i Moloveien var i utgangspunktet seriøst bekymret for at hullene ville lage sjenerende høy lyd når sørvesten satte inn. Det skjedde som kjent ikke. Bodøskulpturen er tatt imot med måteholden interesse, i motsetning til flere andre kommuner som har omfavnet skulpturene & bruker dem aktivt i kulturlivet. Bl.a. gjennom markedsføring, bygging av lokal identitet & musikkfestivaler.

1. januar 2005 fikk Bodø sitt andre Skulpturlandskap Nordland da Skjerstad kommune gikk inn i Bodø. Her var - & er – «Protractus» av islendingen Kristján Gudmundsson meget godt likt av de innfødte. Skulpturen står like før Støvset bru i Misværfjorden.


For femten år siden forelå det planer om å bygge fem høyhus på 14 etasjer hver på området mellom Breivika & Langstranda. Vi fikk en intens offentlig høyhusdebatt (2000-2002), ikke minst engasjerte naboene seg imot forslaget. Reguleringsplanen ble avvist av bystyret & utbygger fikk i stedet lov til å sette opp 9-etasjes blokker, kalt Bodø Panorama. Første byggetrinn kom i 2007 & de siste blokkene tas i bruk vinteren 2016.

Resultatet var at utbyggerne fikk inn mange flere leiligheter enn de planla i høyhusene, & sett herfra ser blokkene ut som en eneste lang vegg. Paradoksalt (?) nok har flere av de tidligere høyhusmotstanderne nå kjøpt seg leilighet i Bodø Panorama. 

På andre side av innseilinga ligger Nyholmen skanse fra 1810, etablert på grunn av den britiske blokaden (mellom 1807 & 1814) under napoleonskrigene. Skansen virket utmerket, den skremte vekk de britiske krigsskipene & var aldri i kamp før den ble nedlagt i 1835.

Etter initiativ fra bl.a. museumskonservator Ola Sæther & journalist Knut R. Hoff (i Nordlandsposten) ble skansen fra 1994 av restaurert på kveldstid av 6-7 idealistiske gubber & utpekt til Bodøs tusenårssted i år 2000. Det er nok avfyrt flere skudd fra dagens tolv kanoner enn det ble for 200 år siden.

- - - - -
Klikk her for å lese post 15 om Høgskoler & folketall, siste stasjon på denne korte byvandringa gjennom tid & rom i tretti år


Disposisjon & oversikt over stasjonene på byvandringa 1985-2015 finner du her.

tirsdag 19. januar 2016

Post 13. Småbåthavna - Byvandring 1985-2015


Før: Gatekkjøkken 1975-2013
Her utenfor Radisson lå i ei årrekke Mathisens gatekjøkken (1975), seinere Småbåthavna gatekjøkken. Driften ble avviklet & huset revet i november 2013. Her kommer kanskje i 2016 Mathavna - et restauranthus tegnet av Snøhetta arkitekter. Vi får håpe at rekebåtene fortsatt får ligge her nede ved kaia.

Før: Moloveien ca 1967
I Moloveien langs småbåthavna lå skipshandelen til Wilhelm Karlsen (hus nr 2) & flere trelasthandlere på rekke & rad. Helt til høyre før bakken startet lå Asbjørn Nilsens elektroverksted. I småbåthavna lå trebåtene fortøyet, & fra flytebrygga solgte «byfeskeran» blodfersk auar (uer), torsk & sei til husmødre & byens gubber.

Natten mellom 17. & 18. februar 1984 tente en 17 år gammel gutt med fyrstikker på 12 branner forskjellige steder i Bodø. Et marerittdøgn for brannvesenet som kulminerte med en millionbrann da Linds Trelasthandel (der fylkesmannen ligger i dag) brant ned til grunnen. Gutten sjøl bodde i et hus i Prinsensgate, rett overfor trelasthandelen.

For næringslivet i gata ble etter hvert Moloveien håpløst upraktisk i forhold til varetransport & kunder. I stedet kom, på rekke & rad fra venstre: 



Moloveien 16 Nordlandsbanken 2000
Moloveien 14 Thon Hotell 2000
Moloveien 12 Statens Hus 1999
 
Moloveien 10 Statens Hus 1989  - på branntomta til Lind
Moloveien 8 i desember 2005 (i bakken)
Moloveien 6 2012 (i bakken)
Moloveien 2 med Prixbutikk i krysset med Prinsensgate 2014
PBL private barnehagers landsforbund i krysset Hålogalandsgata & Prinsens gate åpnet i august 2013.
 

På resten av «kvartal 98» foregår det en sterk boligbygging med flere hundre leiligheter under navnet «Byparken» …. & den siste byfiskeren døde i 2014, men heldigvis har vi fortsatt rekebåtene.

- - - - -
Gå til post 14, Ytterst på moloen. Klikk her.


Disposisjon & oversikt over stasjonene på byvandringa 1985-2015 finner du her.

mandag 18. januar 2016

Post 12. Kulturkvartalet - Byvandring 1985-2015


I november 2014 åpnet Stormen bibliotek & Stormen konserthus – også kalt kulturkvartalet

Konserthuset ligger på den tidligere bussholdeplassen, mens biblioteket har erstattet en ganske forsoffen parkeringsplass utenfor Radisson Blu (SAS-hotellet i daglig tale).

Det første «Bodø kulturhus» åpnet 19. mai 1991 i en ombygd aula i Aspåsen skole (1966) i anledning byens 175 årsjubileum. Her kom et amfi på 16-17 rader & ei nedsenkbar orkestergrav som alternativt kunne settes opp med fire rader løse stoler på parkett. 


Tre uker etter åpninga holdt Halvdan Sivertsen flere konserter for å ta opp live-plata Hilsen Halvdan[1]. På den første konserten (fredag 7. juni) ventet 600 personer på at showet skulle starte da et kraftig smell hørtes, etterfulgt av en enorm støvsky. Orkestergrava hadde kollapset & ca 80 personer falt fire meter ned.

Det ble panikk & forferdelse, mange ble skadet, men ingen alvorlig[2]. Lege Tor Claudi som også var tilstede klatret ned i grava for å hjelpe de skadde. Konserten ble sjølsagt avlyst, men de påfølgende konsertene ble gjennomført uten publikum på parketten.

Karl Erik Harr kommenterte etterpå hendelsen med å vri litt på prestens ord: «Graven brast, Halvdan lever!»[3]
  

- - - - -
[1] Live-versjonen av Ti tusen tommeltotta finnes på denne plata.
[2] Ei dame brakk nesa.
[3] Det kunne gått mye verre. De to første ordinære arrangementene var opplesningsaftener med Per Aabel et fullsatt kulturhus med pensjonister. 


 - - - - -
Gå mot kaikanten der vi ser husene langs post 13, småbåthavna. Klikk her.

Disposisjon & oversikt over stasjonene på byvandringa 1985-2015 finner du her.

søndag 17. januar 2016

Post 11. Kommunikasjoner - Byvandring 1985-2015

Den gamle bussholdeplassen ble i 2002 (?) erstattet med denne sentrumsterminalen, & ved kaia her ligger hurtigbåtterminalen fra 2003. Dette gjør det lett for de reisende å skifte mellom buss & båt.

De andre terminalene er jernbanestasjonen (1962), flyplassen (1953, ny i 1990) & hurtigruta (1904 ved Løvold, fra 1981 bortenfor jernbanen).

De siste 30 år har det skjedd mye innen samferdsel & kommunikasjoner. I 1985 åpnet en trefeltsvei mellom skjæringa & Hunstad, den ble forlenget med en firefeltsvei til Mørkved tretten år seinere (1998). Kjører vi RV 80 lenger østover slipper vi nå å kjøre i de rasfarlige Hopshamran & den skarpe svingen i Hopen. Tverlandsbrua mellom Vikan & Løding åpnet 3. november 2013. Den er bompengefinansiert. Det samme er den nye FV 17 fra Løding til Godøystraumen (Gøya) som åpnet i oktober 2012. Dessuten Røviktunellen (fra oktober 2011) mellom Strømsnes (Valnesfjord) & Røvika, begge steder i Fauske kommune. Da æ va liten sto det «Fauske 62 km» når vi kjørte ut av byen. I dag står det «Fauske 52 km» på det samme skiltet.

Forresten er det blitt meget vanlig å arbeidspendle mellom Bodø & Fauske – begge veier. Agendatogene som kom i 2000 & har hyppige avganger, likevel må mange[1] stå store deler av strekninga. Mellomstoppene er på Strømsnes i Valnesfjord & Mørkved (like ved universitetet). I august 2015 åpnet jernbaneverket et nytt togstopp på Løding (Tverlandet).


I 2015 begynte Vegvesenet å bygge ny vei med tunell fra skjæringa/Bodin leir til Hunstadmoen. Dette finansieres med bompengering[2] i Bodø. Alle som kommer fra nordsida, Rønvika, øst for Skeid & sør for City Nord må betale bompengeavgift. Eller med andre ord: Å kjøre på RV 80 eller krysse RV 80 vil koste penger.

Hurtigruta skal (?) forresten flyttes nærmere sentrum, fra øst for jernbanen til vest for jernbanen. Like ved NRK bygges nå ei 13 mål stor kai. En konflikt mellom byggherre Bodø kommune & entreprenør Skanska om sviktende bunnforhold har forsinket arbeidet med et par år. I en nylig gjennomført voldgiftsdom tapte kommunen et erstatningskrav på 60 mill kr.

Jeg går ut fra at alle dere har reist via Bodø Lufthavn som var ny i 1990 & ligger nærmere sentrum enn den gamle 1953-terminalen. Det viktigste som har skjedd de siste åra er at jagerflyene skal flyttes til Ørland (med Evenes som utskutt base). Dermed slipper Bodø heldigvis den militære flystøyen etter 2017.

Dette, kombinert med planene om å flytte rullebanen (flystripa) lenger sør- & vestover, kan frigjøre en helt ny bydel på 3400 dekar som kommunen har store planer om. Dette kan imidlertid ikke skje uten sterk, statlig finansiering. Ordfører (2011-2105) Ole Hjartøy (H) har privatflysertifikat & gode kontakter inn i Solbergregjeringa. Han ble derfor utrolig populær de siste to årene av sin valgperiode. Den rødgrønne fempartikoalisjonen under ledelse av Ida Pinnerød (A) fortsetter arbeidet med «Ny by, ny flyplass». 


 - - - - - 
[1] Agendatogene fraktet over 100.000 passasjerer i 2011, & trafikken er økende.
Pendlingen går begge veier, hver fjerde pendler bor i Bodø & arbeider på Fauske, mens tre av fire Agendareisene «bor på Fausk’ & jobb i Bode»

[2] Innført 15. oktober 2015
- - - - - 
Gå til venstre i Sandgata & to kvartal & opp i Storgata til post 12, Kulturkvartalet. Klikk her.

Disposisjon & oversikt over stasjonene på byvandringa 1985-2015 finner du her.