søndag 15. januar 2017

Ingrid Gjessing Linhaves slektsreise


«Min morfars historie har jo alltid vært den triste & hemmelige historien i familien. Min morfar kalte jeg «Moffen». Han hadde et veldig langt navn, han het Rolf Frank Karsten. Morfar fortalte veldig lite om sin oppvekst. Jeg har fått inntrykk av at det var et ikke-tema. Det jeg vet, er at han ble født utenfor ekteskap. At min oldemor ga ham fra seg da han var liten & at hun dro til USA. Det jeg håper å få ut av denne jakten, er å bli bedre kjent med morfar. & så få svar på det gåtefulle. Hvorfor forlot min oldemor ham?»

Ingrid Gjessing Linhave - programleder i NRK – jakter på familiens hemmeligheter i andre program av «Hvem tror du at du er» i 2017. Hennes mål er å finne mest mulig ut om morfaren oppvekst fra 1910 til 1930, de første 20 årene av hans liv. Som en naturlig følge av «Moffas» historie går hun videre & søker etter oldemor Maries livsvalg rundt år 1900. Linhave blir lett berørt & gråter mye i dette programmet når hun kommer tett på liv & skjebner. «Jeg hadde klikka hvis jeg hadde levd på den tiden der».

Ingrid Gjessing Linhave ble født i Bergen i 1977. Da hun var fem år flyttet familien til Oslo. Hun er utdannet fjernsynsregissør & har jobbet mye som programleder siden 2004. Ingrid bor med mannen Jakob, døtrene Iben & Mynte på Smestad i Oslo. 


Slektsreisa starter sammen med mamma Bjørg hos søster Heidi. Minnene om morfaren er bare gode, men de kjenner ikke hans oppvekst. Det de vet er at mora forlot ham da han var seks uker & dro seinere til USA. Hun & barnefaren bodde i Bergen, men Rolf ble født utenfor ekteskap, på Kampen i Kristiania (som Oslo het fram til 1925). Her vokste han opp i et fosterhjem. Ingrids morfar snakket ikke om barndommen. Familien vet at Rolf hadde tre halvsøsken. Oldemor Marie var ei flott dame, det ser de av et gammelt foto. Rolf snakket ikke om sin mamma. Hvorfor hun forlot gutten vet de ingen ting om.
Allerede her, som i resten av programmet, ser Ingrid Gjessing Linhave på livet for hundre år siden med dagen briller, det gjelder både barneoppdragelse, familie- & arbeidsliv, kvinners likestilling & rettigheter. Dessverre mister hun nyansene i det levde livet som vi seere faktisk får med oss underveis.
Den første gåten er hvorfor oldemor dro fra Bergen til arbeiderbydelen Kampen i Kristiania for å føde samt gi fra seg Rolf, bare seks uker gammel. I 1910 var Kampen preget av sosiale ulikhet, kummerlige boforhold & fattigdom. Hvorfor fødte hun ikke sitt ‘uekte’ barn i Bergen?  
Ingrid møter historiker Johanne Bergkvist i Kampen kirke hvor han ble døpt. Det var her på Kampen at historien hans starter. Johanne har funnet ham i flere kilder: «Her er fødselsmeldingen. Den skulle skrives 24 timer etter fødselen. Han er født i Urskogsgata. Aurskoggata heter den i dag». Marie levde i Bergen både før & etter fødselen, hun var i Kristiania midlertidig for å føde & sette bort barnet sitt.

Marie var ikke gift med barnefaren & måtte gi fra seg Rolf. Alternativene var enten å finne noen pleieforeldre & betale dem direkte. Eller melde seg for myndighetene, slikt at de sørget for bortsetting & betaling. Ulempen med det siste alternativet var at det uekte barnet ikke ville være noen hemmelighet. Hun kunne heller ikke få ham tilbake dersom hun ønsket det seinere i livet. Privat bortsetting åpnet for en mulig gjenforening. Derfor valgte Marie sjøl å finne fosterforeldre til barnet sitt.


Bergkvist viser Ingrid dåpsinnførselen i kirkeboka. Rolf Frank Karsten ble født 7. juli 1910 & døpt som ‘uekte’ når han er nesten to måneder, to uker etter at Marie dro til Bergen. Da må hun ha knyttet bånd til ham? Det kan ikke ha vært lett. Det må ha vært veldig vanskelig å bryte opp, sier Linhave. Dåpen er meldt inn av pleiemor Kristine Kristoffersen. Kristine & Kristian Kristoffersen var pleieforeldrene som tok Rolf til seg da han var seks uker.

Programmet beskriver deretter generelt pleiebarnas triste historie over lang i tid. Pleieforeldre som tok til seg barn, sjelden av nestekjærlighet, mer opptatt av pengene, for å sette barna i arbeid fra de var små. Mange barn opplevde aldri noe kjærlighet fra pleieforeldrene som gjerne reduserte barnas matrasjoner, for å spare penger.

Rundt 1900 var livet forferdelig for mange bortsatte barn i de fattige bydelene. Legen Hjalmar Berner skrev i 1891 at barna led stor nød. Spedbarnsdødeligheten nådde grufulle høyder. Slik var det ikke bare i Oslo, pleieforholdene i hver 3. kommune var for dårlige. Slemme mennesker som tok imot pleiebarn for å tjene penger. Trist, trist, trist. 


Heldigvis har Ingrid med bilder av Rolf. Damene konstaterer at han har runde, gode kinn & er absolutt ikke utmagret. Gutten er pen i tøyet & bildet er tatt hos en fotograf, det kostet penger. Historikeren forteller at Rolf står med Kristoffersen som etternavn i flere år, noen ganger som ‘sønn’ i kildene. Det har nok vært følelsesmessige bånd mellom barnet & de voksne, sier Johanne. Familien bodde i Hølandsgata, like ved Kampen kirke & Aurskoggata. Bergkvist kommer også opp med ei folketelling fra 1926. På adressa Hølandsgata 3, der han vokste opp, er han ikke. Hvor var 15-åringen? Det vil historikeren prøve å finne ut til neste møte.

Linhave blir «helt sprengt i hodet». Mye av Rolfs oppvekst ser veldig bra ut. Hun håper & tror at fostermora oppførte seg som mammaen hans. Ikke alle var like heldig.


Nå, når hun er på Kampen skal hun besøke huset i Hølandsgata der Rolf bodde. Det føles som å komme hjem til morfaren, det gjør godt å ta på murveggen. Her møter Ingrid også forfatter & historiker Karsten Alnæs. Han er god på østkantens historie & kan fortelle at fosterfamilien besto av fem mennesker på 30 kvadrat. Det var forholdsvis romslig. I gjennomsnitt hadde hver familie fem barn. Sju mennesker på ett rom & kjøkken, på under 30 m2 var vanlig. Noen ganger opp til 17 mennesker på ett rom. Det var trangt.

Igjen viser programmet foto av gamle & små trehus & opplyser at hverdagen var preget av lus & lopper, kakerlakker & rotter. «Det var voldsomt på Vålerenga & på Kampen. Rottene krøp iblant inn på hodeputa til små barn». Dessuten var husene dårlig, manglet innlagt vann, & renholdet gjerne elendig.

Ingrid får komme inn i det som var leiligheten til fosterfamilien. At det er et romslig murhus nevnes ikke, men «rottene på hodeputen, det er ... Det er veldig ekkelt». Hun begynner å se for seg historien morfar aldri orket å fortelle, den var for smertefull. Også måtte han jobbe & gi pengene til familien, det framstilles som nærmest ufattelig. 



I dag, ja, sett med dagens normer. Ingrid Gjessing Linhave vurderer fortiden fra dagen ståsted. Boligen han bodde i hadde høg standard på Kampen. Barnas arbeid til familiens inntekt var vanlig på den tid & må sidestiller med opplæring til yrkes- & voksenliv. Når Rolf jobbet & ga pengene til familien gjorde det han både stolt & glad, han ytte sin skjerv. Det er mulig å fatte, sjøl i dag.
Den store gåten etter husbesøket er hva som skjedde da han var 15. Hun møter igjen Johanne Bergkvist som har med avgangsvitnesbyrdet fra Kampen skole i 1924. Det er en god kilde: Rolf har gjort det kjempegodt på skola. I alle fagene, orden & oppførsel står det bare «Meget godt». Det betyr jo, konkluderer damene, at han trivdes på skola, var flink & fikk vise hva han kunne, ble sett av lærerne & fikk muligheten til å blomstre. Vi får lære at Kampen skole var ei moderne foregangsskole rundt år 1900. Det var den første skola i Oslo med dusjanlegg. Den hadde spisesal som rommet 200 elever. Rolf & elevene ble fulgt opp av skolelege & skoletannlege. Kampen skole ble en livbøye for østkantbarna, det var her kommunen måtte sette inn støtet. Her var nøden størst. 
Bergkvist har funnet ut at det skjedde omveltninger i familien. Pleiefaren døde i april 1926 av hjerneslag. Like etter ble pleiemora Kristine veldig syk, familien smuldret opp. -Nå blir jeg nesten nervøs, sier Linhave. Neste kilde er en protokoll fra Vergerådet, den tids barnevern. Frank Karsten Sundin ble sendt til et ungdomspensjonat på Sagene, en institusjon for gutter som skulle fullføre sin utdanning & læretid. Bedre kunne det ikke bli. -Nå ble jeg bare glad, sier Ingrid, men vet du hvor lenge han var der?

Rolf bodde der i to år, flyttet til Vålerenga i 1930 & jobbet som kontorist. Han hadde fullført utdanninga, fått en god jobb & sto på egne bein. Ved siden av jobben tok han handelsskola & klarte seg sjøl. -Han har ikke somla bort tiden, sier Ingrid. Hun innser hva oppveksten i Oslo betydde for ham & takker Bergkvist. -Nå har du gitt oss historien til morfar, som var en gåte. Livet hans etter handelsskola, det kjenner jeg jo til. Han dro til Bergen & møtte mormor. De fikk tre barn, bolig & alt ble egentlig bra. Tusen takk! Jeg føler jeg har lært så mye! Fått historien hans på plass.

Linhave fryktet at Rolfs oppvekst var en endeløs tragedie, det var den ikke. Mye bra skjedde i Oslo, han dro ut i verden med sjøltillit. Nå er roen kommet innover henne, & da er neste steg ganske naturlig: -Jeg er nysgjerrig på oldemor.

Før slektsreisa startet var hun usikker på om hun skulle være sint på oldemora. Ingrid vet at Rolfs mor Marie ble født i 1872 på Os utenfor Bergen & at familien flyttet til Bømlo, sør i Hordaland. Dit reiser Ingrid, for å finne ut hva som formet Maries liv & vanskelige valg.

I Bømlo møter hun lokalhistoriker Eldbjørg Krukhaug ved lærergården til Sakseid skole. Maries foreldre het Peder Ellefseth (1847-1904) & Christie Evensdatter (1850-1889). Familien flyttet hit da Marie var 15 år. Hun var nest eldst i en søskenflokk på sju. Mora til Marie var allerede syk & døde etter to år. Faren var lærer & klokker & hadde sine ting å skjøtte. Det var kvinnene som tok seg av hus & hjem. -Vi kan jo tenkja oss at Marie hadde eit stort ansvar her heima, sier Eldbjørg. 

 
Maries far var høyt aktet i lokalsamfunnet. Kristendommen på Vestlandet var preget av puritanisme. Alkohol var en styggedom, usedelig oppførsel var uakseptabelt. Ugifte middelklassekvinner som fikk barn, kunne få store problemer med å finne en ektemann. Men hvis hun klarte å skjule graviditeten & ga fra seg barnet, kunne hun vende tilbake til samfunnet med blanke ark. Marie flyttet på et eller annet tidspunkt fra Bømlo, & Ingrid følger i hennes fotspor til Bergen, vel 115 år seinere. -Det føles som at jeg løper etter henne, men hun løper fra meg.

Hun vet at morfaren hadde tre halvsøsken & for å finne spor etter dem treffer hun professor i historie, Astrid Andresen. Hun viser Ingrid folketellinga for 1900 fra Bergen. Marie jobbet da som sypike i ‘Linsøm’ & tjenestepike ved Bergens Haandsværks – & Industriforening i Domkirkegaten 4 hvor hun også bodde. Et par år seinere ble tilværelsen hennes brått endret.

Det neste sporet i kildene er fra fødestua: «Bergen sykehus, førstegangsfødende Marie Ellefseth, 29 år» får dattera Borghild 11. november 1902. Hun var også et ‘uekte barn’. I kirkeboka står det «Gift skreddermester Gabriel Johannesen & Marie Ellefseth». Den gifte skreddermesteren Gabriel er medlem av håndverkerforeninga. Linhave får veldig vondt av Marie. -Hun har hatt enda større problemer enn jeg så for meg. Hva skjer med Borghild? Ut fra folketellingen vet vi at hun vokste opp hos slektninger av Marie, forteller professoren. Hun ble satt bort, så Marie framstod som barnløs.

-Tror du oldemor tenkte at hun reddet barna ved at de ikke vokste opp med henne? Det kan godt hende. At sjansene deres ble større til et bedre liv, svarer professoeren.



Ingrid drar til Statsarkivet i Bergen & møter statsarkivar Yngve Nedrebø. Siden Maries etternavn på et eller annet tidspunkt skiftet fra Ellefseth til Tessem, vet Ingrid at oldemoren må ha giftet seg. Hvem var denne Tessem? Ble det et lykkelig ekteskap?

Nedrebø viser henne kirkeboka fra Stavanger domkirke. I 1904 gifter hun seg med telegrafist & enkemann Zefanias Thoresen Tessem, født 1844 i Sparbu, Verdalen.

I programmet sier de at han var nordlending, det stemmer ikke, han var trønder. Zefanias var 60, hun bare 32 år! Aldersforskjellen var betydelig, ektemannen var eldre enn Maries far! Kanskje var det ikke så lett å finne en mann etter å ha fått et barn utenfor ekteskap?
Tessem Telegrafist Verdalen 1847
Ekteparet fikk en sønn året etter, i 1905, Egil Paul Kristian. Tre år etter at Marie får Borghild, føder hun sitt andre barn, et ‘ekte’ barn slik presten skriver i kirkeboka. Endelig var hun mor & hustru, med mann & barn i Stavanger. Nå glitrer Ingrid til & sier: -Hun var gift & hadde et barn. Hvorfor ble hun ikke i Stavanger? Hvorfor drar hun tilbake til Bergen? Ettersom sønnen Rolf ble født utenfor ekteskap i 1910, døde ektemannen fra dem? -Du er god på å resonnere, sier statsarkivaren. 
"Skjøte fra Skifteretten i Z. Tessems dødsbo til ... for Kr. 9000... tgl 4 - 10 - 08"

8. februar 1907 ble Marie enke da Zefanias plutselig døde. Marie satt igjen alene med Egil Paul, på vel ett år. Økonomien var neppe god, de hadde mye gjeld. Til tross for at Marie solgte huset deres for hele 9.000 kroner - en kjempestor sum på den tida - satt hun ikke igjen med noe, gjelda var større enn aktiva, hun gikk i minus. Nå sto Marie på bar bakke & flyttet tilbake til Bergen.  

Vi finner hennes i den kommunale folketellinga fra 1912 som «Marie Tessem, pensjonatvertinne». Bergen var preget av boligmangel & mange enker tjente til livets opphold ved å leie ut rom andre personer. Boligen må ha hatt en viss størrelse ettersom hun hadde sju gjester. Arbeidsdagene var lange, hun laget mat, stelte hus & vasket tøy for gjestene. Likevel tjente hun så lite at hun slet med å forsørge seg & sønnen, opplyser programmet.

Marie ble gravid for tredje gang, med Rolf Ingrids morfar. For andre gang må Marie sette bort sitt barn. Etter fødselen i 1910 i Kristiania, reiste Marie tilbake til Bergen & det harde livet som alenemor & pensjonatvertinne.

Linhave vet fra familiehistroien at Marie hun dro til USA, men hvorfor tok hun ikke med seg Borghild & Moffen? -Turen over måtte ha vært bedre hvis hun kunne hatt tre barn med?

Svaret på det siste spørsmålet får Ingrid hos forfatteren Sverre Mørkhagen. Han har skrevet om den norske utvandringen til USA. Hun forteller om sin oldemor som hadde gitt fra seg to barn, før hun dro til USA med én sønn. -Jeg lurer på hvorfor hun ikke tok med alle tre barna dit? Svaret hans sjokkerer: Mest sannsynlig ville hun ikke ha sluppet inn med de to andre barna. I USA var det et immigrasjonspress, de sosiale problemene økte, innvandrerne fikk skylda for alt.


Da Marie & sønnen reiste til USA i 1913, var kom det 900.000 innvandrere til landet hvert år. For å begrense antallet & få kontroll på hvem som skulle få komme inn vedtok kongressen strenge innvandringslover. Enkelte nasjonaliteter & visse grupper ble avvist av frykt for å ligge samfunnet til byrde. I 1907 kom en lov som rammer kvinner som Marie ekstra hardt. "Which broadened the definition of prostitutes to include women arriving in the United States for any immoral purposes ..» Definisjonen av prostitusjon ble utvidet til å gjelde kvinner som hadde barn med flere menn.  

Marie & Egil Paul reiste lillejulaften 1912 til Amerika. Først bodde de hos slektninger av Marie. Det var svært vanlig for mange immigranter. Etter noen år fikk hun seg en jobb på en fruktgård i California. Arbeidsgiveren, svenskfødte Nels Nelson, var enkemann. De ble gift & fikk jentebarnet Maybelle, Marie sitt fjerde barn, Marie bodde på gården livet ut.  

Linhave er kommet til foreløpige siste stopp i sin slektsreise. Hun er stolt over sin oldemor Marie & morfar Rolf. -Fy søren, dere klarte det! Det er så imponerende. Det er som om de har gått i motvind hele tiden. De tørker det av & går videre. Alle buet, ingen heiet på dem. Alle sto & bare buet. Så til slutt går det bra, med begge to. 

Siste akt er familieselskapet der Linhave forteller mamma, søster & alle de andre om oppveksten til «Moffen» & livet til Marie. Ingrid skjønner hvor vanskelig det var å leve for hundre år siden. Det blir en tårevåt høytidsstund i familien. Men nå er historien komplett. -Vi har landa, på et vis. Jeg skulle ønske at han så hvor stolte vi alle er av ham.

1 kommentar:

  1. Flotte kommentarer og observasjoner. Jeg er ofte opprådd over at folk ser på det som skjedde for over 100 år sia med dagens briller og reagerer deretter.
    Dessuten sauser man i hop både tida, samt at folk tror at slik det var i Kristiania (Oslo) slik var det også på landsbygda her på Nordmøre eller i Nordland.
    Da det ble opplyst at far til Marie het Peder Ellefseth, tenkte jeg at han kanskje var fra Ellevset i Surnadal her på Nordmøre. Oppslag i folketellinga 1900 viste at jeg hadde rett.
    Det artige her er at også han var født utafor ekteskap 18. oktober 1847 i Surnadal av foreldre pike Anne Olsdtr. Krangnes og dreng Rikard Olsen Bergem. I følge bygdeboka for Surnadal ble han satt bort og hadde det ikke så veldig bra. Mora greide imidlertid å legge seg opp såpass med penger at han kom seg inn på seminaret på Klæbu og ble ferdig utdanna lærer i juli 1868.
    Peder ble gift på nytt 12. juli 1891 i Nykirken i Bergen med Ingeborg Larsdtr. f. 1859 på Ellevset i Surnadal.
    Ved folketellinga i 1900 bodde jenta Elen Olsdtr. f. 1887 i Surnadal hos dem som fosterdatter. Hun var datter til pike Elen Larsdtr. Ellevset f. 1861, søster til Ingeborg, stemor til Marie, og ungkar Ole Larsen Polden fra Surnadal.
    Det med barn utafor ekteskap her på Nordmøre var helt normalt så å si i alle familier både da, før i tida og tida etter 1900.
    Dessuten har jeg funnet ut at bror til Marie, Johan Kristian f. 1878, dro til USA i 1896. Søstera Petra Kristine f. 1886 dro til Kansas i 1905. Dermed hadde Marie kontakter i USA da hun dro over.
    Det som skjedde i denne familien, var normalt for mange andre familier, min egen familie inkludert.
    Ei av mine oldemødre hadde 3 barn med 3 ulike mannfolk uten å være gift, og alle ble satt bort. Hennes mor hadde også 3 uekte barn med 3 forskjellige mannfolk.

    SvarSlett